Annonse
00:00 - 14. juli 2017

«Men hvordan var det da, Aksel?»

Aksel Sandemose mente som kjent at det kun var mord og kjærlighet som var verdt å skrive om: Mordene fenger ikke. Men ofte elsker jeg det han skriver om det å skrive, skriver Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Annonse

Det bugner av Sandemoses bøker på loppemarkeder og i antikvariater. Generasjonene før meg, ikke bare forfattere, men forfattere også, har kjennskap til noe jeg ikke har kjennskap til, noen har vært i dette huset av litteratur som jeg kaller hjemmet mitt, før jeg kom hit. Sandemose har forlatt huset, men han har gått gjennom skuffer og skap, flyttet rundt på møbler og bilder, noe er litt annerledes, han har hatt en betydning, og jeg må finne ut hvilken.

Jeg skal lese Aksel Sandemose (1899–1965) for første gang, denne forfatteren som en gang var folkelesning, og som skrev ti setninger som er blitt verdensberømte – Janteloven – men som nå er i ferd med å gå i glemmeboka. Min oppgave som forfatter er en annen enn litteraturkritikerens og akademikerens. En kjent maler sa en gang at kunstkritikk er for en kunstner som ornitologi for en fugl, og kanskje er det sånn i litteraturen også? Man tilnærmer seg en litterær forfar annerledes når man gjør det i kunstnerisk øyemed; nåtidens forfatter ser etter forbindelser til eget arbeid, egne opplevelser.

For meg handler det i vesentlig grad om jeg opplever teksten som et nødvendig skrift. Hva var det forfatteren ville med denne boka? Hva ville han bort fra, og hva ville han finne? Og aller mest handler det om: Berører dette meg?

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.»
«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»