Annonse

Annonse

00:00 - 21. juli 2017

Linnéa Myhre om To the Bone

Det viktigste drukner i klisjeer og stereotypier, skriver Linnéa Myhre.

To the Bone

  • Amerikansk drama regissert av Marti Noxon med Lily Collins i hovedrollen.
  • Filmens tema er anoreksi, og basert på regissørens egne erfaringer med sykdommen.
  • Filmen distribueres av Netflix.

Knappe fire måneder etter 13 Reasons Why, den mye omtalte serien om selvmord, fulgte Netflix forrige helg opp med filmen To the Bone. En film om anoreksi – som allerede etter traileren fikk hard medfart for å fremstå triggende og glorifiserende.

 

Filmen forteller historien om Ellen: en 20 år gammel jente med anoreksi, som etter lang kamp legges inn på et gruppehjem for spiseforstyrrede. Ved hjelp av en såkalt «uvanlig» lege legger hun ut på en reise for å bli frisk.

Ellen er pen og tynn – noe som i seg selv har vært nok for å få folk til å se rødt. Som for så vidt er berettiget på flere områder: anoreksi er ikke nødvendigvis synonymt med undervekt – dette er en myte, som allerede hindrer mange normalvektige med anoreksi i dag å få hjelp. At hovedrolleinnehaver Lily Collins da behøvde å miste mye vekt for å innta rollen, er påfallende. Likevel prøver filmen å fortelle oss noe viktig. Hvorvidt den lykkes, er et annet spørsmål.

 

Å omtale anoreksi er utfordrende, og å lage underholdning av det på en forsvarlig måte er desto vanskeligere. At både Marti Noxon, filmens kvinnelige regissør, og Lily Collins har hatt samme sykdom og erfaring, er dog betryggende.

Til tross for at To the Bone er en Hollywood-klisjé bygget på et komplekst og vanskelig tema, er jeg imponert over hvor få feil de gjør. «Vi snakker ikke om vekt og tall», sier husterapeuten tidlig til pasientene, og det gjenspeiler også filmen. Triggerelementer som tall, kalorier og matporsjoner er nesten fraværende, og grafiske bilder av bein og utstikkende knokler er sjeldne syn.

 

Men i underholdningens navn er det kanskje vanskelig å unngå alle fallgruver. Som for eksempel en slengkommentar om at Emma Stone er tykk – og minst må være en størrelse 36. Et åpenbart forsøk på humor, samt en illustrasjon på hvor sykt et anorektisk og undervektig blikk kan være. Men det blir også lett et stikk til alle i samme – eller større størrelse. Det samme gjelder Ellens konstante trang til å kontrollere sin egen overarms omkrets ved å måle at den får plass mellom en tommel og langefinger. Unge verden over kommer til å prøve det samme. Lar de være, er det fordi de vet at det ikke går.

Det er gjort et godt forsøk på å vise alle typer spiseforstyrrelser, og både bulimi, overspisningslidelser og mannlig anoreksi er representert i behandlingshjemmet.

Det er bare synd at den lille plassen de ulike lidelsene får, er brukt på den mest stereotypiske måten man kan forestille seg: Den overvektige, afroamerikanske overspiseren, som ved hvert måltid spiser peanøttsmør med skje ut av krukka. Eller Luke, den eneste mannlige pasienten – en ballettdanser – og den eneste i gruppa vi får vite hvor mye veier på sitt minste. Hvorfor? Fordi han er gutt og ikke kan gi kvinnelige seere sammenligningsgrunnlag? Har filmskaperne allerede glemt at gutter også lider av anoreksi?

 

Triggerelementer som tall, kalorier og matporsjoner er nesten fraværende.

En viktig egenskap ved filmen er derimot hvor mye tid det blir brukt på Ellens oppvekst og konsekvensene fraværende og/eller syke foreldre kan ha for et barn. Vi får også se hvor vanskelig det er å være pårørende, og at foreldre ikke alltid vet hvordan de skal takle at barna blir syke. At mange foreldre ender opp med å melde seg ut og bli ubrukelige som støttespillere, mens noen til og med forsøker døyve sin egen sorg ved å søke trøst i det syke barnet, hvilket lett bidrar til at det syke barnet føler seg enda mer hjelpeløs, skamfull og alene i sykdommen.

«Jeg beklager at jeg ikke er et menneske lenger, men et problem», sier Ellen til moren sin under i familieterapi, når moren, gråtkvalt, nettopp har forklart at hun har gitt opp å hjelpe barnet sitt fordi hun følte seg utilstrekkelig. Det kan tenkes at dette kan være fint å se for pårørende i samme situasjon.

Med fraværende og lite forståelsesfulle foreldre er det også lettere å forstå hvor vanskelig det er for Ellen å motivere seg tilbake til en «normal» hverdag. Men for seeren er jeg redd det ligger litt for dypt i underteksten til at man greier sette det i sammenheng – og vet man lite om anoreksi fra før av, blir sykdommen og grunnen til den vanskelig å forstå.

 

Husterapeuten forsøker derimot heltemodig å forklare anoreksiens mekanismer:

«Å sulte seg kan gi en euforisk følelse, og alt annet forsvinner. Som hos en narkoman eller alkoholiker. Det handler ikke om å være «tynn nok» – «tynn nok» finnes ikke. Dere higer etter å lamme det dere ikke ønsker å føle.»

Dette er det viktigste filmen har å si. Det er bare synd det drukner i klisjeer, stereotypier og lite troverdige sekvenser.

Det at Noxon i etterkant av filmen innrømmer å ha blitt trigget til å ville gå ned i vekt under innspillingen, gir oss et inntrykk av hva den kan ha å si for seere som sliter eller har slitt med det samme. Men å avfeie filmen som en eneste stor triggerbombe, ville vært urettferdig.

To the Bone vil nok både trigge, trøste og bidra til å hjelpe sine seere, og den er ikke farligere enn det er å være anorektiker med tilgang til internett. Det den derimot gjør, er å kaste bort muligheten den hadde til å gi oss svarene på hva anoreksi er, som Netflix’ seere så sårt hadde trengt.

Enda viktigere kunne den også blitt, hadde Lily Collins sluppet å gå ned alle kiloene i vekt for å passe inn i den visuelle myten om den «anorektiske malen».

Annonse