Annonse

Annonse

00:00 - 21. juli 2017

«Kvalitetsreformen» må reformeres

Det finnes en reform som aldri omtales uten at «den såkalte» settes foran navnet: Den såkalte «kvalitetsreformen».​

Før og etter: «Kvalitetsreformen» kan sies å ha senket den gjennomsnittlige kompetansen i alle yrkesgrupper hvor hovedfag/mastergrad kreves. Foto: Paul S. Amundsen

Neste år er det 15 år siden «kvalitetsreformen» ble satt i verk. Det er på høy tid å reformere den.

Da den kom, representerte den Bolognaprosessen i Norge – universiteters og høyskolers overgang til å bli institusjoner for masseutdanning og dannelsen av et europeisk fellesmarked for akademisk utdanning og arbeidskraft. Begge mål henger sammen med tunge, internasjonale prosesser det er vanskelig å se bort fra. Men spørsmålet er om de valgene man gjorde for å møte dem i Norge var fornuftige.

 

De fleste ansatte ved universiteter og høyskoler, og de fleste studentene der, skjønte umiddelbart at «kvalitetsreformen» ville gå ut over kvaliteten og var følgelig mot den. Og de har fått rett, av fire hovedgrunner: Forkortede studier, sviktende studiefinansiering, oppdeling av studiene i korte kurs og overgang til enkeltdisiplinbaserte studieprogram.

Kvalitetsreformen forutsetter at studentene skal lære like mye på tre år som en før gjorde på minimum fire. Alle skjønner at dette er umulig. Reformen forutsetter også at en student med mastergrad tatt på fem år kan like mye som en med hovedfagseksamen tatt etter 6–7 år. Dette er også åpenbart utroverdig. Det forutsetter dessuten at en ser bort fra betydningen av faglig og menneskelig modning i studietida, særlig med tanke på evnen til å gjennomføre et selvstendig stykke forskning til slutt: master-, tidligere hovedoppgaven.

2018 bør bli året der feilene fra i går rettes opp.

Enda mer urimelig er det når studiefinansieringen har tatt livet av heltidsstudenten. Praktisk talt ingen studenter er nå uten en temmelig krevende deltidsjobb. Å studere var en gang så å si en måte å leve på. Det var noe helt annet enn å «gå på skolen», som dagens studenter snakker om. Universitetsområdene var gjennom et mangfold av aktiviteter en slags intellektuelle inkubatorerer. Fins det nå studenter på campus på kveldstid, er de fleste av dem der for å trene, før de går hjem og spiller dataspill eller ser på Netflix.

 

Dagens deltidsstudenter settes 19 år gamle til å velge ett studieprogram som de bindes til i hele studietiden, med unntak av et halvt år der de kan studere hva de vil. Gjerne to emner, à 15 studiepoeng, for eksempel kinesisk og arkelogi. Ingen lærer seg noe av akademisk betydning i løpet av et par måneder på grunnivå.

Denne muligheten til å ta to korte kurs i løpet av ett semester henger sammen med at «kvalitetsreformen» også innførte et opphakkingsprinsipp for fagstudiene: Mens en før studerte i minimum et halvt år før en tok eksamen, skal en nå ta to eller flere eksamener på samme tid. Forståelsen av sammenhengene på tvers av kursene studiet er oppdelt i, lider selvsagt under dette.

Forståelse av sammenhenger er ofret også når det gjelder forholdet mellom disipliner. Det gamle gradssystemet innebar studier av minimum ett års varighet i to andre disipliner enn den en valgte å ta hovedfag/mastergrad i. Alle med cand.philol.- og cand.polit.-grader kunne både det ene og det andre i fag utenom det som med rette, og på godt norsk, ble kalt ens hovedfag.

Hvor viktig dette var, blir nå ikke minst tydelig på masternivået, der studentene skal gjøre sitt første selvstendige stykke forskning. Dagens masterstudenter kan gjerne være både intelligente, hardt arbeidende, velformulerte og faglig nysgjerrige. Men de er ikke godt forberedt på å se sammenhenger innen egen disiplin og de kan i prinsippet nær ingenting fra andre fagområder enn sitt eget. Slik mister de et bredere blikk på det de gransker, de mister muligheten til å hente perspektiver og begreper fra andre fagområder, de mister en viktig del av grunnlaget for tverrfaglige samtaler og samarbeid. De mister rett og slett en type kunnskapsbredde som er en fordel i alle fag, også i naturvitenskap og medisin. Flerfaglige utdanninger skaper stimulerende miljøer. Smalsporede utdanninger skaper smalsporede miljøer.

 

Sterke, internasjonalt virksomme krefter presser dagens unge forskere i retning av snever spesialisering, snarere enn bred forståelse og stor vekt på antallet korte publikasjoner mer enn publikasjonsformer for bredere sammenhenger og lange linjer. Bortfallet av den tidligere fler- og tverrfagligheten er desto mer alvorlig. På sikt er det grunn til å frykte at det faglige nivået senkes gjennom innsnevring og oppsplitting. Med redusert oppmerksomhet om bredere sammenhenger kan en vente svekket motstandskraft mot ytterligere avvikling av faglig autonomi og ytterligere overgang til forskning-på-bestilling i stedet for fri grunnforskning. Generelt er det rimelig å anta at når kvaliteten på den akademiske utdanningen går ned, vil etter hvert også kvaliteten på forskningen gå ned.

Hovedfagsstudentene var i det gamle systemet ofte instituttenes faglige salt. De leste gjerne – med sin flerfaglige bakgrunn – uortodokse, men relevante tekster og orienterte seg på tvers av konvensjoner. Slik kunne de bli pådrivere for faglig innovasjon. Manglet det et kurstilbud på hovedfagsnivå kunne de komme til å lage det selv, så godt at de fikk det godkjent. Det skjer aldri nå.

Masterstudentene har ikke kunnet nå tilstrekkelig faglig selvstendighet og heller ikke tid til stort annet enn pensum og jobb. Fagkritikken er død. Nå er det doktorgradsstudentene som skal være instituttenes «salt». Men de mangler også tid, og er med økonomisk nødvendighet for få, siden de i motsetning til hovedfagsstudenter på studielån koster én million i året per person. Hovedfagsstudentene skrev i sin tid hovedoppgaver som for kanskje 30-50 prosents vedkommende lå på nivå med mange av dagens PhD-avhandlinger. «Kvalitetsreformen» kan altså sies å ha senket den gjennomsnittlige kompetansen i alle yrkesgrupper hvor hovedfag/mastergrad kreves.

 

Viktigere for mange med innflytelse over utdannings- og forskningspolitikk er det at det samme skjer med innovasjonsevnen. I dagens offentlige samtaler om økonomi, økonomisk politikk og utdannings- og forskningspolitikk koples hele tiden begrepene innovasjon og inter-disiplinaritet, altså tverr- eller flerfaglighet. Ved universitetene dyrkes idéer om flerfaglige forsknings-«klynger» som skal romme fysiske møteplasser for «IDR» (Inter-Disciplinary Research).

I den såkalte humaniorameldingen (Stortingsmelding 25, 2016–17) kritiseres «kvalitetsreformens» manglende tverrfaglighet. I offisielle policydokumenter fra EU-kommisjonen finner en det samme. Ett eksempel er notatet Quests for interdisciplinarity (2015). Der heter det at collaborative interdisciplinarity should become a key priority for EU research and innovation policy. Komplekse samfunn med komplekse utfordringer nødvendiggjør crossing departmental boundaries and inter-disciplinarity to generate new knowledge of transformative power. Man må stimulate disruptive innovations to accelerate value creation across different industries and branches of knowledge through intellectual fusion, combinations and interfaces (…).

 

Det er av mange tunge grunner neppe mulig å reversere reformen helt. Men det er lov å spørre hvorfor Norge måtte velge en treårig bachelorgrad etter engelsk modell. I USA er den fireårig. Det er den også i Canada, New Zealand og Skottland, om jeg er rett informert. Etter min oppfatning bør en fireårig bachelorgrad med minst ett års studium av to emner ved siden av et hovedemne man studerer i to år innføres snarest. Strukturen i disse studiene bør være mindre opphakket enn nå. Så kan man kompensere noe for de økte utgiftene dette gir ved å dele mastergraden i to varianter: En ettårig, med en mindre oppgave, og en toårig, forskningsinnrettet mastervariant som kreves ved opptak til eventuelle doktorgradsstudier og ventelig vil gi forrang ved ansettelse i visse stillinger der evnen til selvstendig intellektuelt arbeid anses som særlig viktig.

2018 bør bli året der feilene fra i går rettes opp. Vi trenger en revisjon som støtter opp om sentrale faglige kvaliteter og som dessuten er bedre egnet til å levere utdanning og forskning samfunnet i dag trenger.

Annonse