Debatt

Kan NRK ha en ekspertkommentator på terror, med realkompetanse?

Bør NRK opplyse om at Lars Gule tidligere er dømt for terrormedvirkning når han kommenterer terror, og kan han presenteres som nøytral når seere mener han er venstrevridd? Spørsmålene ble stilt på forrige møte i Kringkastingsrådet, der rådsmedlem Elin Ørjasæter pekte på at Helge Lurås blir behandlet annerledes enn Gule. Lurås blir sett på som høyreorientert når han en sjelden gang får kommentere i NRK, men i motsetning til Gule blir han devaluert –  som «kontroversiell» og «islamkritisk». Denne pro-Gule-holdningen mener Ørjasæter skyldes at han deler sitt venstrepolitiske syn med storparten av NRK-journalistene (se Ørjasæters kommentar fra forrige uke).

NRK mener seerne kjenner til dommen Gule fikk for 40 år siden, men en enkel test Ørjasæter tok blant sine studenter viser at NRK trolig tar feil, og at hun kan ha rett, for det er ikke usannsynlig at journalistene påvirkes av sitt politiske ståsted i sine kildevalg. I en kronikk i Aftenposten etter terrorangrepet i In Amenas i 2013 skriver Henrik Thune og Henrik Hovland (forskere og «mediekjennere») at «nyhetsredaksjoner har gjort til vane å ringe rundt til forskere og fagfolk helt til de får er svar som passer med den vinklingen journalisten ønsker seg». (Avisens utenriksredaktør avviste dette, men dansk forskning støtter Thune.) La oss se på en «case».

Debatten på NRK 10. mars 2016 var en duell mellom Arbeiderpartiet og Høyre, med prognoser og den økonomiske situasjonen som tema. Marianne Andreassen så i glasskulen der ikke alt syntes oppløftende, men realistisk, for alt jeg vet. Samfunnsøkonomen var statssekretær i Jagland-regjeringen, og da debatten sto mellom H og Ap, var det ikke urimelig om hennes fortid ble nevnt. Debatten-redaksjonen opplyste at hvis «ukjente» deltakere i debatter var knyttet til et politisk parti utover å være medlem, så skulle det informeres om. Men «tidligere statssekretær» kvalifiserte ikke til det. Den økonomiske situasjonen tok sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen seg av, og i bloggen sin var han klar på hva NRK ønsket fra ham: «Min rolle [var] å fortelle om stagnasjonsår og implisitt påpeke at dette har vi ikke råd til!»

Tilbake til Helge Lurås, som Morgenbladet brukte flere sider på 30. juni. Det var like mye en kritikk av UDs pengebruk på oppdragsforskning og rådgivning, som av Lurås' rolle i denne sammenhengen. De fleste Morgenbladet har snakket med, mente Lurås har fått godt betalt for sine bidrag til UD, bidrag de helst skulle gitt selv. Lurås kritiseres for en tvilsom CV og for å mangle forskerkompetanse. UD er imidlertid ganske fornøyd med det han har prestert, og kritikken smaker litt av formalisme. Men nytten av slike utredninger og råd ligger i framtiden, og den er vanskelig å komme på høyde med både for legmenn og forskere. Derfor klarte hverken Hans Petter Sjøli eller Francis Fukuyama å varsle Murens fall.

Et sentralt mål for et UD-prosjekt som Lurås har fått, er «å gi dagsaktuell kunnskap om utenrikspolitiske problemstillinger med relevans for internasjonale og norske aktører». Dette rant meg i hu da jeg leste professor Øyvind Østeruds kronikk «Trump og forsvaret av Europa» (Aftenposten 3. juli) der han skisserer NATOs historie spesielt med hensyn til (Vest-)Tyskland og USAs rolle. Med stor historisk kunnskap forklarer han nå-status på en måte som gir grunnlag for alternativ situasjonsforståelse i forhold til den dagens eksperter og kommentatorer heller mot. Her er det ikke primært Østeruds forskerklo som viser seg, men hans historiske oversikt og analytisk evne – og det viser man først og fremst gjennom praksis, ikke med akademiske titler.

Hans Petter Sjøli er VG-journalist som i 2013 angrep på Helge Lurås fordi han bløffet om sin kompetanse. Han hadde ikke fått fornye sin kontrakt med NUPI av grunner Sjøli antyder ikke var helt bra. Han skriver Lurås er kjent for sjelden å ta ordet nei i sin munn, og stiller opp for redaksjoner som trenger halvkvalifiserte meninger for tompratens skyld. Det er imidlertid ikke Lurås' feil at NRK ringer ham: «Men da gjenstår spørsmålet: Hvorfor ringer de ham?» skriver Sjøli. Et forsøk på karakterdrap eller brønnpissing av godt merke? I alle fall en uskjønn oppfordring til yrkesforbud. Sjøli har senere fått støtte på Twitter fra Dagbladets Marie Simonsen: «Oppsiktsvekkende at #TV2 lar Helge Lurås spekulere i vei om flyktninger som 'ekspert'. Altfor mye mikrofonstativ om kompleks tema.» I Klassekampen i 2016 uttrykker Lurås usikkerhet om noen redaksjoner vil ringe ham: «Vi får se hvor lenge det varer, eller om man lykkes med å gravlegge min stemme for godt.»

Det koster å kjempe mot to av våre fremste våpendragere for ytringsfriheten!

Mer fra Debatt