---
Alzheimers sykdom
---
Store forventninger – større skuffelser. Den 23. november 2016 ble de skuffende resultatene fra et av de hittil største forsøkene rettet mot Alzheimers sykdom offentliggjort. Skuffende først og fremst for millioner av pasienter og pårørende, men også for det farmasøytiske firmaet Eli Lilly and Company, som hadde satset milliarder av dollar på noe de trodde skulle bli et terapeutisk gjennombrudd. Et halvår tidligere hadde man sett for seg store gevinster, men nå falt aksjene med 16 prosent.
Men dette var ikke den eneste skuffelsen i 2016. Et halvår tidligere hadde man fått resultatet av et annet stort behandlingsforsøk for Alzheimers sykdom. Den studien var finansiert og ledet av Pfizer, et annet av verdens største farmasøytiske foretak. Det var ingen målbar effekt av behandlingen. Etter vel tretti år med farmasøytiske forsøk har vi fortsatt ikke noen behandling som virker mot Alzheimers sykdom. Men kunnskap om sykdommen har vi hatt i over hundre år.
En spesiell form for demens eller en gammel kjent sykdom? Vi begynner i Tübingen 3. november 1906. Der tar vi del i den 37. Sydvest-tyske konferansen for psykologer og psykiatere. Det er om lag nitti tilhørere i salen. En vel 40-årig foredragsholder har ordet. Han forteller om en kvinne Auguste D, som han har fulgt i noe over fem år. Hun var henvist til ham fordi hun i økende grad hadde blitt glemsk, sjalu og mistenksom, gikk hvileløs omkring i huset og var søvnløs og rastløs.
Da vår foredragsholder møtte henne første gang var hun 51 år. Hun kunne ikke lenger skrive ordentlig. Alle eiendeler samlet hun under sengen, sikker på at noen kom til å stjele dem fra henne. Foredragsholderen har møtt slike pasienter tidligere, men ikke så unge. Av journalnotatene fremgår det at man tror Auguste D. har åreforkalkning i hjernen. Diagnosen er fulgt av et spørsmålstegn. Etter fem år i sykehuset døde Auguste D.
Familien ga tillatelse til at man undersøkte hennes hjerne, og foredragsholderen kan nå presentere tegninger av hjernevevet til Auguste D. slik de ser ut i mikroskopet. Han viser hvordan avleiringer av et spesielt materiale har konsentrert seg rundt nervecellene. Og avslutter med at dette kan være uttrykk for en spesiell sykdom i hjernebarken. En sykdom som manifesterer seg i ung alder. Men han er usikker.
Når han er ferdig er det stille i salen. Ingen stiller spørsmål eller kommenterer. I referatene fra møtet står det at innlegget var for langt til å være en kort presentasjon. Foredragsholderen publiserer sine funn noen måneder senere, men er fortsatt usikker på om han egentlig har oppdaget en «ny» sykdom.
Mannen fra 1906 var neuroanatomen og psykiateren Alois Alzheimer. Han dør i desember 1915, fortsatt usikker på hva han egentlig har beskrevet. Man forstår hans tvil når man ser tegningene av flekkene i hjernevevet sammen med åreforkalkningen og degenererte nerveceller.
Alzheimers sjef Emil Kraepelin, var ikke i tvil. Han er kjent som en av de store systematikerne i psykiatrien og ga tilstanden status som egen sykdom i den åttende utgaven av sin lærebok i psykiatri. Han kalte den Alzheimers Krankheit.
Den eller de som klarer å utvikle et medikament som forhindrer at denne sykdommen oppstår, er sikret en enorm fortjeneste.
Amyloid – en markør for Alzheimer eller årsak til sykdom? Åreforkalkning, som Alzheimer selv henviste til som en mulig diagnose for Auguste D., var kjent som patologisk begrep siden flere ti-år tidligere. Blant dem som studerte dette fenomenet finner vi blant andre Rudolf Virchow, cellepatologiens far. Han antydet også at inflammasjon eller betennelse måtte ha noe å si for utviklingen av arteriosklerose.
Rudolf Virchow hadde tidligere beskrevet de avleiringene som Alzheimer hadde funnet i hjernen, men også i andre organer som hadde vært utsatt for langvarige betennelsessykdommer. Virchow oppfattet først flekkene som stivelse og kalte fenomenet amyloid. Få år senere forsto man at det var avleiringer med proteiner. Blant disse proteinene er pre-beta amyloid som inngår i de karakteristiske plakkene rundt nervecellene i hjernen til pasienter med Alzheimers sykdom, og i 1986 beskrev man et annet protein, TAU, (phosphorylisert til pTau) som dannet sammenfiltrede floker i nervecellene.
Nå fulgte en periode med genetiske oppdagelser. En meget sjelden form for Alzheimers sykdom er forårsaket av en mutasjon av et gen som koder for dannelsen av et forstadium til pre-beta amyloid (amyloid precursor protein APP). Men mutasjonen er så uvanlig at den ikke betyr mye som årsak for det store flertall av pasientene. En annen genetisk polymorfi, apolipoprotein E4, har større utbredelse og er knyttet til en økt risiko for Alzheimers sykdom, men økningen er beskjeden. Dermed egner den seg dårlig til å lete etter enkeltindivider med risiko for sykdom.
Fra vaksinerte mus til vaksinerte mennesker. Det var museforskning som fikk fart på behandlingsforsøkene. Det ble utviklet stammer av transgene APP mus med høy risiko for opphopning av pre-beta amyloid i hjernen og i 1999 rapporterte man det første vellykkede vaksinasjonsforsøket av slike mus. De vaksinerte fikk mindre opphopning av amyloid. Basalforskning og dyreforsøk taler for at beta-amyloid proteinet er sentralt i Alzheimer mekanismen. Etter hvert har man blitt meget dyktig til å forhindre Alzheimers sykdom hos mus, men de samme prinsippene fungerte bare ikke på mennesker.
Bakgrunnen for forsøkene var å gi antistoffer mot beta-amyloid eller forstadier til dette eller å få kroppen til å produsere egne antistoffer ved å vaksinere mot deler av molekylet. Slike forsøk har vist redusert nivå av beta-amyloid, og forandringer i hjernen, men ikke uten bivirkninger. I et forsøk fikk seks prosent av deltakerne en alvorlig hjernehinnebetennelse.
«Barking up the wrong tree?» Resultatene har fått mange forskere til å spørre om man er på villspor når man forsøker å påvirke pre-beta amyloid og TAU. De som forsvarer forsøkene sier at behandlingsforsøkene kan ha vært gjennomført på individer som er kommet for langt i sykdomsprosessen og at det derfor er urimelig å vente noen effekt på symptomene. Andre mener at pre-beta amyloid og pTau bare er markører for en underliggende prosess. Forsøk på å manipulere disse markørene griper ikke inn i årsakskjeden.
Talspersoner for denne retningen finner vi blant annet i Manchester i England. Her viste en forskergruppe at det var en sammenheng mellom herpesvirus i hjernen og apoliprotein E4 hos pasienter med Alzheimers sykdom. Gruppen har også vist at det dannes pre-beta amyloid og pTau i cellekulturer som har vært utsatt for herpesvirus og at dette kan hindres ved bruk av antivirusmedisiner. Andre forskergrupper peker på fellestrekk mellom åreforkalkning og Alzheimers sykdom, og viser hvordan de to sykdomsgruppene er knyttet til de samme risikofaktorer. I så fall er vi tilbake til Alzheimers egen tvil om hva han egentlig hadde oppdaget. En tredje mulighet til de skuffende resultatene er at det kan være flere årsaker til det vi kaller Alzheimers sykdom. I så fall vil pasientgruppen som inngår i forsøkene være for heterogen til at vi kan påvise noen effekt av en spesifikk behandling.
Hvem setter dagsorden for forskningen? All forskning handler om å prøve og feile, og å prøve på nytt. Hypoteser skal testes og om mulig falsifiseres for at man skal komme videre. I dag høres flere kritiske røster som mer enn antyder at man ensidig har fulgt et forskningsspor og satset alt på pre-beta amyloid- respektive TAU-teoriene. Industrien har investert milliarder, og selv etter negative resultater har man forsøkt på nytt, omtrent i samme lei som før.
Alzheimers sykdom er et av våre største helseproblemer. Til dels fordi vi har blitt så dyktige til å unngå, respektive behandle, en rekke potensielt dødelige sykdommer.
Risikoen for å få sykdommen om man får lov til å leve lenge nok er tjuefem prosent. Den eller de som klarer å utvikle et medikament som forhindrer at denne sykdommen oppstår, er sikret en enorm fortjeneste. Har industrien fått for stor makt når det gjelder å sette opp hvilke hypoteser som skal testes? Vil man få en bredere tilnærming om forskerne var mindre avhengige av industriens støtte?
I Norge og resten av Norden har vi bedre muligheter til å drive forskning på folkehelseproblemer enn i de fleste andre land. Fra Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag viste man nylig hvordan blodtrykket er knyttet til Alzheimers sykdom, men forholdet er komplisert og krever åpenbart ytterligere nitid forskning. Fra andre studier kommer rapporter om beskyttende effekt av olivenolje, fiskeoljer og kaffe. Er dette veier som bør forfølges? Slike problemstillinger appellerer ikke til investorer eller industri, men de kan være begynnelsen på forskningsveier som leder til mer spesifikke forebyggende tiltak.
I mellomtiden, mens vi venter på terapeutiske og forebyggende gjennombrudd, har vi bare en ting å gjøre: å sørge for at dagens pasienter og pårørende får leve i et samfunn som forstår deres problemer og letter deres hverdag.