Hvert eneste år når juli begynner å nærme seg, kommer drømmene, hvor jeg konstant prøver å redde noen, men aldri er i stand til det, tilbake, og jeg gjør mitt beste for å begrense søvnen til et minimum – så lite som kroppen min kan tåle. Ved siden av drømmene, begynner kjente temaer å dukke opp i mediene: minnestedet, som skammelig nok er uavklart, jernroser som aldri har fått et sted å bli plassert, diskusjoner om hva vi har lært av den dagen og personlige historier om hvordan overlevende har fortsatt livene sine.
Marina Abramovitsj ble i et av sine intervjuer med norsk media spurt om sin brutale oppvekst og barndom, og hun svarte med å spørre hvem som bryr seg om det, så lenge han har klart å lage verdifull kunst av det. 1. august 2011, i begravelsen til min beste venn, og et av 22.juli-ofrene, husker jeg at jeg sa jeg ønsket å leve mer enn noensinne, for å fortsette kampen vi hadde kjempet sammen for et mer rettferdig og terrorfritt samfunn. Jeg klarer ikke huske det nøyaktig, men jeg husker at denne drivkraften ikke holdt særlig lenge. Det er en av de flere grunner til at jeg beundrer mange av de overlevende fra 22. juli, som jeg ser at klarer å bygge seg selv opp, som fortsetter kampen for de samme verdiene – ved å følge sine karriereplaner, studere og realisere seg selv på den ene eller den andre måten – ved å gjøre nettopp det terroristen angrep den dagen. Det gir meg håp. Det gir håp for personer som meg, som fremdeles står i ruinene av sitt liv, og som aldri klarte å lage kunst, politikk eller noe stort ut av den dagen, og som ikke ble til en inspirerende historie. Som istedenfor begynte å krympe, og aldri klarte å komme seg bort fra det store, sorte hullet som 22. juli skapte. De som står der med sine sorte hull i sjelen og prøver å fylle det opp med mat, alkohol, isolasjon.
Det som ikke dreper deg, gjør deg ikke alltid sterkere.
Det som ikke dreper deg, gjør deg ikke alltid sterkere. Det kan gjøre deg sårbar, med tap av det du trodde på, hvor du lever som en fortapt versjon av alt du var, som ikke klarer å finne styrken til å gjenoppbygge sitt gamle jeg. Det er her jeg er nå, på søken etter «kapitalen» til å bygge meg selv opp igjen, mens jeg spør meg selv hva jeg skal gjøre med min historie. Hvordan skal jeg presentere de siste seks årene av mitt liv til resten av verden? Hvordan kan jeg få den til å se kul ut, eller hvordan kan jeg pakke den inn og selge mitt livs tragedie som noe spennende som kan forføre en arbeidsgiver?
For i vårt samfunn, må CV-en din se ut som en tettbygd mur, uten hull eller sprekker. Hvis det er en liten sprekk der, hvor et lysglimt kan slippe gjennom, har muren et problem, på samme måte som CV-en. Hvem vil ha et bygg laget av mur med sprekker i? Hva vil du svare hvis du blir spurt om grunnen til disse hullene? Hvor en måned har forsvunnet, eller, kjære vene, til og med ett år! Faktum er at du ikke kan være ærlig å si at du har strevd, at du har slitt med PTSD, angst, søvnløshet, depresjon eller hva det skulle være. Vel, det er ikke bra… Hvem vil bygge murer av utslitte mursteiner? Vi elsker det sterke. Vi ønsker å bygge huset vårt av mursteiner som overlever jordskjelv, hele og fine.
Så, kjære venn, du slet, men klarte ikke å skape noe stort av slitet? Kunne du ikke bli en aktivist mot årsaken til at du sliter? En forfatter? En politiker som kan utgjøre en forskjell? Kunne du ikke satt opp en veldedig organisasjon for overlevende? Kunne du ikke tatt deg et år fri, på søken etter svarene på de store eksistensielle spørsmålene mens du reiser gjennom Oseania eller Alaska?
Her sitter jeg, og tenker på hva jeg skal gjøre med de siste seks årene av mitt liv, og min CV som er full av sprekker og mistenkelig lys som trenger gjennom disse sprekkene, fordi jeg ikke er et av disse menneskene som klarte å lage et kult prosjekt ut av sitt livs store kamp. Hun bare strevde og det som ikke drepte henne, gjorde henne ikke sterkere, men svakere og mer sårbar.