Debatt

Vennskap er kunnskap

Morgenbladet inviterte Inga Bostad og Aksel Braanen Sterri til å brevveksle om blant annet følelsenes og erfaringenes plass i moralfilosofien. Så langt jeg kan se berørte de dette lite. Men følelser og erfaring er viktig i moralfilosofien. Jeg vil til og med si det er helt avgjørende.

Min søster er født i uke 25. Hun har en omfattende hjerneskade og er blind. Hun sier lite, men synger mye. Hun er mye passiv og har en mental alder på spebarnsstadiet, men er en ung voksen dame i biologisk alder. Har hun et fullverdig og attråverdig liv? Ja, det vil jeg absolutt si.

Og hvordan kan jeg hevde noe slik på hennes vegne, hun som ikke forteller meg hvordan hun har det med ord? Jo, fordi jeg kjenner henne. Jeg vet hvordan jeg skal tolke signalene, lydene, bevegelsene, sangen hennes. Jeg vet jo når vi danser til musikk at hun har det fint. Jeg vet at når vi spiller piano, har livet mening. Når vi spiller piano, har vi en nonverbal, ikke-rasjonell kontakt. Men like fullt en dyp kontakt. Vennskapet vårt er ikke slik at vi kan dele avanserte tanker. Det er asymmetrisk, i den forstand at jeg hjelper henne med spising, med toalettbesøk, følger henne på tur.

Uten andre mennesker ville ikke min søster klart seg. Og det er der vi er like. Uten andre mennesker ville ikke jeg klart meg, jeg heller. Men så sier Aksel Braanen Sterri at livet til min søster ikke er like «attråverdig» som andres funksjonsfriske og selvhjulpne liv. Han har gjentatte ganger beklaget hensynsløsheten og tvetydigheten ved utsagnet sitt, men mener at som filosof må han gå dit argumentet leder. Og at disse argumentene må ha plass i den offentlige debatt. Greit. Men hva er det som ligger til grunn for disse argumentene? Har følelser og erfaringer plass i Sterris moralfilosofi?

Jeg opplever en kontakt og nærhet i relasjonen til søsteren min som gir meg en type innsikt og kunnskap jeg ikke kunne lest meg frem til i en etikkbok. En type sannhet jeg søker, men som hun har. En type mening jeg leter etter, men som hun gir meg. Fordi jeg er glad i henne og hun er glad i meg, vet jeg noe sant om hva som er meningsfulle og fullverdige liv. Det er en erfart mening. Et møte med Den andre, som Levinas kanskje ville sagt. En hermeneutisk erfaring som Gadamer ville sagt. Et møte som forandrer og gir innsikt. Det er forskjell på hverdagslige opplevelser, og på dyptgripende og transformerende erfaringer. Å være søster til en multifunksjonshemmet søster er en slik erfaring.

I debattene som går om både abort, aktiv dødshjelp og transhumanisme, savner jeg vennskap og relasjoner som perspektiv. Det er dette som må ligge til grunn for vår etikk. Marta Nussbaum er særlig inne på dette i boken Love's Knowledge der hun redegjør for kjærlighet som en egen epistemisk kategori. Det vil si, hun forstår kjærlighet som en egen måte å ha innsikt på. Altså: man forstår noe ved å tenke, man forstår noe ved å erfare, man forstår noe kroppslig – men man forstår også noe ved å elske.

Nussbaum tar høyde for det subjektive aspektet, som Inga Bostad fremmer i Morgenbladets brevveksling. Der spør Bostad også om det er en styrke eller svakhet i etikkdebatten at hun er mor til et funksjonshemmet barn. Det er selvsagt en styrke! Følelser og innsikt man får gjennom relasjoner, og særlig kjærlighetsfulle relasjoner, er nærmest en sannere sannhet enn andre sannheter. Her er Nussbaum ikke langt fra Pascals berømte sitat: Hjertet har en forstand som forstanden ikke forstår.

Jeg hevder ikke at den etiske konklusjonen at funksjonshemmedes liv er fullverdige må forstås som irrasjonelt eller uforstandig. Jeg mener følelsene og erfaringene også må være med. Hjertet kan til og med forstå noe den rasjonelle forstand ville misforstått, hevder Nussbaum. I Love's Knowledge tolker hun Prousts karakter Marcel. Marcel forteller seg selv at han ikke elsker Albertine. Han analyserer følelsene sine og kalkulerer seg frem til dette svaret. Men så får han vite at Albertine er reist og er borte for godt. I den smerten han kjenner som følge av dette innser han at han egentlig alltid har elsket henne. Han kommer frem til en ny kunnskap som er motsatt av hva han kalkulerte seg frem til og denne nye kunnskapen er sannere.

Med andre ord går vi ikke bare glipp av viktig innsikt hvis vi bedriver etikk uten kjærlighet – vi kan ende opp med usanne og uriktige konklusjoner. Hvis jeg skal gå dit argumentene herfra leder meg, vil jeg si: Min søsters liv er like godt som mitt, det er bare annerledes. I møte med henne erfarer jeg, som Marcel, en innsikt jeg ikke kunne kalkulert meg frem til dersom jeg abstraherte følelsene fra relasjonen med henne. Min søster lærer meg at vi taper noe hvis vi etterstreber en virkelighet uten funksjonshemninger. Vi må fortsette å føde funksjonshemmede barn. Både for barnas skyld og for vår skyld.

Caroline Lygre er student ved Det teologiske menighetsfakultet.

Mer fra Debatt