Universitetet i Oslo presenterer ikke et freidig forslag til å utvikle Tullinløkka, slik redaktør for boken om Nasjonalgalleriet, Audun Eckhoff hevder. Det er en nøktern strategi for å bruke offentlige ressurser på en god måte, samtidig som stedets historie respekteres og utvikles videre.
I Morgenbladet 9. juni ønsker Audun Eckhoff å forsvare sine synspunkter fra boken om Nasjonalgalleriet som kom ut i vår. Det er forståelig nok, men vi stiller oss tvilende til forsvaret. Eckhoff hevder at vi undervurderer billedkunstens formidlingspotensial. Det er en påstand som ikke kan leses ut av vårt innlegg.
Hva som imidlertid underkommuniseres av Eckhoff, er at Oslo i løpet av de kommende år vil få et meget rikt og variert formidlingstilbud av billedkunst fra det nittende til det tjueførste århundre. Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanetomten er, på alle måter, et kjempetilbud til landets kunstinteresserte. Dette museet flankeres av en svært sterk rekke store billedkunstmuseer – Munchmuseet, Astrup Fearnley og Henie Onstad. I tillegg kommer flere andre gallerier og visningssteder byen. Det vil være å bringe disse museenes kompetanse og samlinger i vanry å hevde at billedkunsten dermed ikke kurateres og vises på en sterk og variert måte.
Det er altså etter vår oppfatning ingen grunn til å hevde at de siste århundrers billedkunst ikke er godt nok ivaretatt. Enda mer gåtefullt blir det å hevde Nasjonalgalleriet på noe avgjørende vis skulle kunne endre på dette. Vårt poeng derimot er at det finnes en meget rik og viktig kunsthistorie som ikke forvaltes av disse museene. Disse samlingene forvaltes av UiO – det er her kompetansen ligger. Det er som visningssted for denne kunsten at Nasjonalgalleriet i framtiden kan få en viktig funksjon, som på en utmerket måte vil ivareta byggets historie og betydning.
Vi vil berømme Eckhoff for hans visjon om å samle Nasjonalmuseet på Vestbanetomten. Dette er en strategi som peker framover. Derfor blir det inkonsekvent å gjøre helomvending midt i realiseringen av denne visjonen, slik han nå gjør. Det hjelper heller lite å påkalle historien og Riksantikvaren, for historie kan leses på svært mange måter.
I dag er det helt glemt at før beslutningen om at Nasjonalmuseet skulle flytte til Vestbanetomten, var et konkret alternativ at Nasjonalmuseet skulle overta Historisk museum, når Kulturhistorisk museum flyttet til Bjørvika. Da var det ingen, heller ikke Riksantikvaren, som protesterte mot at Historisk museum skulle tømmes for kulturhistorie og fylles med en annen institusjons kunst.
At man nå bruker historiske argumenter for å motsatt hevde at Nasjonalgalleriet må være visningssted for Nasjonalmuseet, viser både historisk eklektisisme og svikten i den historisk forankrede argumentasjonen. Fortiden er aldri et argument for å fryse tiden. Historien skal inspirere til nytenkning på grunnlag av det gamle. Nasjonalgalleriet som del av et større byuniversitet og visningssted for Kulturhistorisk museums rike samlinger av kunst og kultur er en kreativ og bærekraftig visjon for dette bygget.
I denne saken har man to politiske beslutninger av betydning, nemlig at Nasjonalmuseet skal samlokaliseres på Vestbanetomten og at Kulturhistorisk museum skal samle vesentlige deler av sin virksomhet på Tullinløkka. Disse grepene speiler hverandre på en logisk måte, for de skaper økt arealbehov for UiO og overflødig areal for Nasjonalmuseet på Tullinløkka. Ikke minst har Eckhoffs egne tilrådinger til politikerne vært betydningsfulle for at disse beslutningene er fattet. Å hevde at disse anbefalingene var uriktige eller høyst betingede, slik vi nå leser Eckhoff, er beklagelig. Politikerne må kunne forvente at fagfolk gir velfunderte og langsiktige innspill til viktige beslutninger og så støtter opp om de beslutninger som tas. Uten denne tilliten er det duket for uendelige omkamper og stagnasjon.
Ole Petter Ottersen er rektor ved Universitetet i Oslo. Håkon Glørstad er museumsdirektør ved Kulturhistorisk museum, UiO.