Annonse

Annonse

00:00 - 09. juni 2017

Skape gode liv

Det har vært krevende å forholde seg til de siste måneders debatt. Mitt forsvar for selektiv abort har til stadighet blitt sammenliknet med rasehygiene, nazistenes eugenikkprogram og drapet på tusenvis av funksjonshemmede. Det var derfor med stor skuffelse jeg leste debattredaktør Marit K. Slotnæs’ kommentar i forrige uke, hvor hun dessverre bidrar med ytterligere forvirring.

På leting etter «Sterris prosjekt» har Slotnæs trukket sitater ut av sin sammenheng og kommet fram til at jeg mener at kvinner har en «moralsk plikt» til å ta abort hvis de bærer et foster med Downs syndrom, selv om jeg eksplisitt har sagt at jeg ikke mener dette. I en e-postutveksling før avisa gikk i trykken, påpekte jeg at jeg aldri har hevdet at kvinner har en slik plikt. Likevel ble Slotnæs vrengebilde av mine meninger presentert under tittelen: «Når abort blir en moralsk plikt, bør alarmen gå». Slik uredelighet sømmer seg ikke for en erfaren debattredaktør. Mitt «prosjekt» i denne konkrete saken har ikke vært annet enn å vurdere om risikoen for et samfunn uten Downs syndrom er så alvorlig at vi bør gripe inn i kvinners mulighet til å ta senabort. Jeg har forståelse for at personer som allerede lever med Downs syndrom i dag kan oppleve det som ubehagelig at samfunnet legger til rette for at slike som dem blir abortert bort, men denne skaden er i mine øyne ikke stor nok til å pålegge kvinner en skjebne de ikke ønsker seg.

Mitt syn ser langt på vei ut til å være rådende politikk. Til tross for at ni av ti kvinner som får påvist Downs syndrom hos fosteret tar abort, fortsetter vi å tilby offentlig fosterdiagnostikk, og kvinners rett til senabort ved påvist Downs syndrom er fortsatt nedfelt i abortlovens paragraf 2c.

Det forundrer meg derfor at forsker Lars Grue, i et essay i Morgenbladet 5. mai, ber norske partier ta avstand fra mine «eugeniske» synspunkter. De er jo allerede politikk. Og nye eugeniske verktøy tas villig i bruk. Staten støtter allerede kvinner som ønsker å dra til utlandet for å ta i bruk preimplantasjonsdiagnostikk (PGD), for å forhindre at barnet blir født med en alvorlig arvelig sykdom. Her er vi fortsatt svært strenge, men dette er bare begynnelsen.

Mitt syn ser langt på vei ut til å være rådende politikk.

Det leder meg til et mer prinsipielt poeng. Medisinutviklingen vil bare gi oss flere muligheter til å velge å få friske barn. Det kan hende at noen av disse mulighetene er for dyre eller innebærer for stor risiko. Men slik vi allerede i dag søker å kurere sykdom av hensyn til menneskers livskvalitet, mener jeg vi bør ta i bruk teknologier som kan fremme gode liv, både for dem selv og andre, gitt at de ikke er for dyre.

At dette skulle lede oss til å behandle syke og gamle på en dårlig måte, slik Lars Grue antyder, virker som ren spekulasjon. Vi bruker stadig flere ressurser på å kurere sykdom samtidig som vår omsorg for dem som er syke bare øker. Likeledes har vår omsorg for personer med Downs syndrom økt i samme periode som fosterdiagnostikk har vært et tilbud. Og selv om noen skulle utvikle uønskede antipatier til syke folk, bør vi vel ikke slutte å kurere sykdom av den grunn?

Det er ikke alle teknologier som er gode, billige eller sikre nok til at vi bør ta dem i bruk. Men at teknologi bør brukes til å sørge for at hver og en av oss, også de som enda ikke er født, får leve så gode liv som mulig, bør vi kunne enes om.

Aksel Braanen Sterri er stipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Annonse