Debatt

Noe som ikke faller på plass

I sammenheng med Samtidens nye temanummer om dyr skriver Lena Lindgren i Morgenbladet 16. juni kanskje den mest radikale dyrerettighetsrefleksjonen gjort av en medierepresentant i Norge noensinne. I samme avis går Dag O. Hessen grundig til verks i å vise skjevheten mellom kunnskap og praksis knyttet til dyr. Lindgren skriver om menneskenes kollektive fornektning, bringer inn det grunnleggende begrepet spesiesisme og mener det foregår et paradigmeskifte med parallell til innføringen av det heliosentriske verdensbildet. Dette er velkjente tanker for alle som lenge har kjempet for dyrs frigjøring, og som vi finner hos filosofer og teoretikere som Peter Singer, Tom Regan og Gary Francione.

Men hos Lindgren og Hessen synes det å være noe som ikke faller helt på plass. De har det vitenskapelige grunnlaget, likheten mellom mennesker og andre arter og parallellene til undertrykkelsen av ulike menneskegrupper, tendensen til dehumanisering av «de andre». Det dreier seg altså om et paradigmeskifte. Men føttene synes å skli i satsøyeblikket, mer brutalt hos Hessen enn hos Lindgren, slik at de ikke svever over paradigmemuren, men deiser inn i den.

Det er på tide at folk flest tas på alvor som intelligente og ansvarsfulle individer og får vite sannheten.

Hessen skriver vi må «revurdere hva vi spiser og hvordan vi behandler de fanger vi har dømt til livstid fordi vi fortsatt har et instrumentelt syn på andre arter.» Lindgren sier vi om noen tiår kanskje vil tenke: «Hvorfor holdt vi dyr i slike torturlignende omgivelser?». Når de synes å legge vekt på hvordan dyrene behandles i sitt fangenskap og ikke på fangenskapet selv eller at lidelse og død er en uunngåelig konsekvens av husdyrhold, er det som om Hessen og Lindgren ikke vil trekke resonnementet ut i sin ytterste konsekvens, at det å bruke dyrenene som våre ressurser – spise dem, drikke deres melk, teste medisiner på dem, osv. – må ta slutt.

Det er mulig Lindgren og Hessen mener dette, og at det ligger taktiske hensyn til grunn for moderasjon og vaghet. Men det fortjener å bli sagt høyt og tydelig. For å vise respekt overfor skapningene som lever i fangenskap og venter på sin tur til slakteriet, for å anerkjenne bevegelsen som lenge har kjempet for deres frihet. Ikke minst er det på tide at folk flest tas på alvor som intelligente og ansvarsfulle individer og får vite sannheten. Dersom det virkelig dreier seg om et paradigmeskifte må den systematiske utnyttingen av andre arter bli et forbigått historisk kapittel.

Jørund Aase Falkenberg er billedkunstner.

Mer fra Debatt