---
Myhre i Morgenbladet
Linnéa Myhre skriver om kroppslig og mental helse i Morgenbladet.
Les siste artikler på nett: «Kan man operere vekk en sinnslidelse?» (19. mai), «Slik ser en spiseforstyrrelse egentlig ut» (15. april) og «Er trigger warnings egentlig veien å gå?» (7. april).
---
I Netflix-serien 13 Reasons Why, møter vi 16 år gamle Hannah, som gjennom 13 kassetter forteller klassekameratene sine hva som drev henne til selvmord. Gjennom kassettene bygger hun opp en fengslende historie som beskriver hendelser knyttet til bestemte personer, der hun har følt seg utenfor eller ledd av. Noen bagateller, andre mer alvorlige, som en voldtekt. Selvmordet det bunner ut i — er hevnen.
Å omtale selvmord er som kjent farlig. Serien er blitt beskyldt for å romantisere selvdrap, og drive ungdom til det samme. Nylig ble et nærmest identisk selvmord rapportert, der en voksen mann hadde latt seg inspirere. Serien har nådd millioner av ungdom og voksne verden over, mange av dem er – bokstavelig talt – die-hard fans. Det gjelder også for Norge: Trondheim kommune sendte nylig en bekymringsmelding til alle foreldre med barn i grunnskolen, etter en uvanlig økning i selvmord blant unge. Lillehammer opplever en selvmordsbølge. Det har florert rykter og historier om grove tilfeller, der selvdrap har vært iscenesatt via sosiale medier. I noen tilfeller etter at ungdommene har hatt et overopptatt fokus på serien først.
Det ville vært naivt å gi 13 Reasons Why skylden for dette alene. Men i sin framstilling av et så farlig tabutema, har den åpenbart gjort noen grove feil på veien.
Det skrives lite om enkeltselvmord i norsk presse i dag, og skildring av metoder er fraværende – etter råd fra Verdens helseorganisasjon (WHO). Vi vet at det smitter. Likevel insisterer Netflix-serien på å vise oss Hannahs selvmord, som i seg selv er så grafisk at man må snu seg vekk. Det kan være det var tenkt å avskrekke, og det gjorde det for min del. Men er man en av dem som allerede er inne på tanken om å unnslippe livet, kan scenen være både romantisk, samt en god legitimering for å fullbyrde ideen.
Vi tar ikke livet av oss for å hevne oss på de som har gjort oss vondt, men for å slippe unna det som føles uutholdelig.
Det er elleve år siden vi så dokumentarfilmen The Brigde, om San Franciscos «selvmordsbro», Golden Gate Brigde. Filmskaperen hadde filmet broen over en periode på 365 dager, og fanget en rekke selvmord og selvmordsforsøk. Etter at dokumentaren kom i 2006, skapte den ikke bare stor kontrovers – i månedene etter så de også en økning i antall selvmord og forsøk fra samme bro. Forskjellen på 13 Reasons Why og The Bridge, er imidlertid at sistnevnte tar seg bryet å forklare de underliggende årsakene. Intervjuer med foreldre og venner, samt overlevende som får forklare hvordan de endte opp der. Ved første øyekast kan det se ut som 13 Reasons Why gjør det samme, men ved nærmere ettersyn pirkes det kun i overflaten. Vi får ingen ordentlige svar på hvorfor Hannah tar livet sitt.
Etter seriens slutt, framstår hun fortsatt som en gåte. Vi vet ikke hvem hun var, hvor hun kom fra eller hvordan hun hadde det hjemme. Vi skjønner ikke hvorfor hun ikke greide å passe inn.
De fleste unge kan nok kjenne seg igjen i Hannah, da hun framstår som en ganske ordinær ungdom: selvopptatt, usikker og søkende. Til tider litt i overkant dramatisk og nærtagende. Det er lett å tro på at det var voldtekten som var dråpen, og at det var summen av disse 13 grunnene som fikk begeret til å renne over. Jeg har likevel vanskelig for å tro at det i virkeligheten er så enkelt.
Det er forsket mye på hva som forårsaker selvmord, og noen hevder det kan ligge i genetikken vår. Samtidig vet vi at det er både sosialt, kulturelt, religiøst og etnisk betinget.
Ifølge teorien «Interpersonal Theory of Suicide», har selvmordet tre grunnsteiner. Den første er mangel på sosial tilhørighet i en gruppe, den andre er følelsen av å være en byrde. Den siste: evnen til å gjennomføre det.
For alt vi vet, kan det godt være «Hannah» bar på alle disse tre elementene. Men i stedet for å fortelle oss det, legger hun ansvaret på utenforstående enkeltpersoner. Det minner meg skremmende mye om et av scenarioene jeg som barn forestilte meg hver gang jeg møtte litt motgang: «Tar jeg livet mitt nå – kommer de til å angre».
Det er en barnslig tankegang. Det er imidlertid helt lov å tenke det, så lenge vi vet at det ikke er slik i virkeligheten. I noen tilfeller føler jeg likevel at det er det inntrykket serien vil vi skal sitte igjen med, og det er nettopp denne forenklingen som gjør fortellingen så romantisk.
I et innlegg i Romerikes blad, kaller psykologspesialist Tormod Stangeland serien for «en ren reklamekampanje for mestringssuicidalitet». Han mener nettopp at hevn-motivet er problematisk. «Hvis du har det forferdelig vondt og ikke orker å fortsette å ha det slik, vil selvmordshandlinger vise de andre hvor tøft du har det. De kommer kanskje til å forstå deg, og angre. Det vil være den ultimate hevnen. Når Hannahs prosjekt beskrives som så vellykket, kan den formidle til ungdommene at selvmordshandlinger er en god måte å kommunisere fortvilelse», skriver han.
Ungdom har godt av å se hvilke konsekvenser utfrysning og slengbemerkninger kan ha, men da fortjener de også å se et større og mer korrekt bilde. Det ville kanskje ødelagt for dramaturgien og populariteten for serien, men det ville også spart liv. Selvmord er ikke et forsøk på å ta hevn: Vi tar ikke livet av oss for å hevne oss på de som har gjort oss vondt, men for å slippe unna det som føles så uutholdelig.
Serieskaperne har lovet en sesong to, hvor seerne skal få vite mer om Hannah Baker. Kanskje vil den gi oss svarene på spørsmålene vi sitter igjen med. At det da allerede er for sent for noen, føles ille å vite.