Lars Petter Grue etterlyser i Morgenbladet 5. mai de politiske partiene sine ståsted i sorteringsdebatten. I kronikken sin trekker han opp historiske linjer fra mellomkrigstidens befolkningshygieniske ideer og frem til den pågående sorteringsdebatten, med Aksel Braanen Sterri i spissen. I særskilt grad utfordrer han Arbeiderpartiet på sin tilknytning både til Sterri og sin egen historie. Jeg kan vanskelig forestille meg at Jonas Gahr Støre og resten av Aps ledelse vil stille seg bak Sterris menneskesyn, men har forståelse for at Grue etterlyser tydelige avklaringer.
Det er flere oppsiktsvekkende premisser for Sterris påstander og utspill i denne debatten, og heldigvis er det både fagfolk og andre samfunnsdebattanter som tar tydelig til motmæle, også i denne avisens spalter. For meg som KrF-politiker er det en grunnleggende uenighet som kommer til syne i debatten som det er viktig å belyse, fordi den får konsekvenser for nær sagt alle politiske områder, og den går på noe så grunnleggende som vårt menneskesyn. KrF har en tydelig ideologisk forankret politikk, og en av bærebjelkene er menneskets ukrenkelige verdi og likeverd. Men hva er det som gir et menneskeliv verdi? Er det den enkeltes produktivitet, funksjonsnivå eller nytteverdi for samfunnet? Er det intellektuell kapasitet, slik Sterri synes å legge til grunn?
KrF mener menneskeverdet er ukrenkelig. Vi mener det ikke kan graderes, og at vi alle er like mye verdt, uansett, uavhengig av hvem vi er og hvordan vi kan bidra i fellesskapet. KrF mener et verdifullt menneskeliv er forankret i menneskets relasjonelle – og ikke intellektuelle – kapasiteter. Følgelig blir det naturligvis viktig for KrF med en sosial politikk, en solid familiepolitikk og en støttende religions- og livssynspolitikk, fordi vårt menneskesyn tilsier at mennesket er per definisjon et relasjonsvesen som også opplever livskvalitet gjennom betydningsfulle relasjoner. Utfordringen med denne debatten er etter mitt syn Sterris behov for å gradere menneskeverdet og forsøke å definere hvem som er mest verdt og hvem som lever «best» liv. Det er mange ulike måter en kan leve gode liv på. KrFs mål er et samfunn med plass for alle og der alle opplever likeverd i praksis, uavhengig av hvem vi er og hvordan vi kan bidra i fellesskapet.
Vi ønsker et samfunn hvor de sterke bærer de svake.
KrF kjemper for et fellesskap hvor den variasjonen som Grue i sin kronikk omtaler som «det normale» ikke bare skal tåles, men tilrettelegges for. Vi ønsker et samfunn som i mye større grad tilrettelegger for at foreldre skal våge å bære fram sitt etterlengtede barn, også om et såkalt «avvik» oppdages underveis i svangerskapet. Vi ønsker et samfunn hvor de sterke bærer de svake, vel vitende om at vi alle er svake på et eller annet tidspunkt i livet – og gjerne i flere perioder. Sorteringsdebatten gjenspeiler en samfunnsutvikling hvor det sterke dyrkes, fremmes og hylles i så stor grad at svakhet, smerte og avhengighet i økende grad foraktes og fremmedgjøres. Vi står i fare for å bli fremmedgjort for vår egen menneskelighet, fordi smerte og svakhet er dypt menneskelig.
Denne utviklingen får selvsagt også politiske konsekvenser, og i særskilt grad for de gruppene som er mest avhengig av andre, som barn, eldre eller andre med funksjonsnedsettelser. KrFs slagord for årets valgkamp er «verdier som varer, verdier som varmer». Dette er mer enn honnørord på et banner. Menneskeverdet er en helt grunnleggende verdi for vår politikk, så vårt tydelige svar på Grues spørsmål er: Et JA til KrF er et NEI til sorteringssamfunnet!
Olaug Bollestad er nestleder i Kristelig Folkeparti.