Debatt

Konsekvensen av å tenke konsekvent

Jeg følger med interesse og gru samtalen om fremtidens muligheter for å eliminere lyter og egenskaper hos mennesker ved hjelp av fosterdiagnostikk og fjerning av uønskede fostre.

I artikkelen «I logikkens vold» i Morgenbladet 26. mai, kan man lese at Peter Singer og Francesca Minerva etterlyser en konsekvens i tankegangen hos de som diskuterer temaet. Hvorfor skal for eksempel avliving kunne skje med fostre, men ikke med spedbarn? Jeg synes egentlig det er et relevant spørsmål, men saken er ikke så enkel at konsekvens vil løse disse store etiske problemene.

Slik jeg ser det ligger faren nettopp i dette å tro at det konsekvente må være det rette. Konsekvens er viktig som metode for å følge en tankerekke så langt som mulig.

Det er ikke vanskelig å følge argumentasjonen til Singer, Minerva og de for tiden mye omtalte norske filosofene Aksel Braanen Sterri og Ole Martin Moen.

Jeg har ofte tenkt gjennom disse sakene i løpet av livet, og ønsket et lettvint svar. Men hvorfor ender jeg alltid med å avvise denne såkalt rasjonelle konsekvenstenkningen, som kan synes både logisk og fornuftig? Jo, først og fremst fordi den er sterkt angstfremkallende. Og er det noe jeg har lært meg å stole på, så er det angsten. Den lyver ikke. Den kommer som en korrigerende følelse av avmakt når noe presses for nær en grense.

Jeg er billedkunstner. Mange kunstnere lever og har levd med en overfølsomhet på grensen til psykisk sykdom. Jeg har selv i perioder vært plaget av angst. Jeg har forfedre som har hatt alvorlige sinnslidelser. Om jeg har forstått det rett, er dette noe som både Singer og Sterri har nevnt som disposisjoner man bør prøve å fjerne hos fremtidige mennesker, ved å abortere fostre som kan påvises å være i risikosonen.

Vår store stolthet Edvard Munch var som alle vet plaget av nervøsitet og psykisk ustabilitet. Han hadde så vidt jeg vet ett alvorlig sammenbrudd med innleggelse, men var hele livet plaget med tanker om at han bar på, «sykdomsspirer» som han selv kalte det, arvet fra sin familie.

Dersom man skal tenke konsekvent om dette å forbedre mennesket, må det vel også være slik at det ville vært positivt om man hadde hatt tilgang på denne teknologien allerede for lenge siden? Det vil altså si at om Munchs mor på 1800-tallet hadde hatt mulighet til å få tatt en blodprøve som kunne påvise stor risiko for sinnslidelse, burde hun kanskje vært anbefalt å fjerne fosteret som senere ble Edvard.

Nå kan det vel tenkes at kunst i et fremtidig samfunn ikke lenger er nødvendig, annet enn som underholdning og dekorasjon. Dersom overfølsomhet, angst, eksistensiell grubling og melankoli ikke lenger er noe vesentlig trekk hos menneskene, vil alle ligne hverandre i robust levedyktighet. Dersom det som oppfattes som sykt, svakt, komplisert og mindre attraktivt hos oss blir eliminert, vil alle bli mer like. Sporty og pene med regelmessige trekk, effektive, fulle av pågangsmot, rasjonelle, positive. Gode arbeidere i samfunnet.

Jeg tror Robert Sparrow har et poeng når han hevder: Hvis alle skal lage det beste barnet de kan få, vil de mest sannsynlig ende opp med å føde barn som ligner på nazistenes idealer – blonde, høye, blåøyde, heterofile – (jeg føyer til: robuste ) – ganske enkelt fordi disse egenskapene ofte er de som gjør det det lettest å leve i vår verden. For hvem vil velge å sette til verden små uformelige mennesker med indre uro og anlegg for homoseksualitet når de kan velge slanke, vakre og positive barn som villig forplanter seg med det motsatte kjønn?

Alle ønsker seg friske barn som lykkes i livet.

Men jeg tror menneskene til en viss grad  må beskyttes mot seg selv og sin egen tendens til å følge de idealer som blir påført dem utenfra, blant annet gjennom mektige menneskers uttalelser om hva som har verdi.

Se på unge mennesker og skjønnhetstyranniet. Selv intelligente unge kvinner greier ikke å stå imot presset til å endre sitt utseende mot noe stereotypt perfekt. Egentlig tror jeg ikke de liker idealet engang, men fristelsen til å fremstå som såkalt lytefri er for stor. Og når muligheten og økonomien er der for innsetting av større bryster, oppblåsing av lepper, kinn og rumpe, operasjon av nese og kjønnsdeler, vel – da viser det seg at flere og flere faller for det.

Jeg begynte med å snakke om konsekvens. Er ikke evnen til inkonsekvens egentlig noe veldig spesifikt menneskelig, altså noe som skiller oss fra andre skapninger? Dyr og planter er på et vis mer konsekvente i sin uforstyrrede reproduktive virkelighet. Hva var vel kunst og dyp tenkning, endog vitenskap, uten sansen for inkonsekvens? Uten evnen til å verdsette de forstyrrelser, feil og retningsendringer som plutselig kan sette noe i et nytt lys og skape ny mening?

Kristina Bræin er billedkunstner.

Mer fra Debatt