Annonse
00:00 - 09. juni 2017

Ingen ler lenger

Det er dessverre mye dårlig akademisk skrivning, og den blir ikke bedre av å utgis på engelsk. Språk må trenes og kultiveres, skriver Tone Selboe.

Annonse

For en tid tilbake deltok jeg i et diskusjonspanel i regi av Norsk faglitterær forfatterforening, der tittelen lød: «Bør alle forskere formidle?» Spørsmålet var åpenbart ment retorisk, det ble jo tross alt stilt i formidlernes høyborg, og slik ble det da også oppfattet: Jo, alle forskere bør formidle, selv om ikke alle nødvendigvis gjør det.

Tilsynelatende var alle rørende enige, både publikum og panel. Det hjalp på enigheten at samtalen fant sted dagen etter at Morgenbladet hadde publisert sitt intervju med Curt Rice, der han polemisk slo fast at forskere som ikke publiserer på engelsk, har meldt seg ut av forskningsfellesskapet, selv om de – vi – fortsatt skal kunne formidle på norsk. Det som derimot ikke ble så mye klarere etter diskusjonen, er hva vi faktisk mener med formidling, eller forskningsformidling, to ord som gjerne brukes om hverandre. Hvordan ser vi på forholdet mellom forskning og formidling, og er det nødvendigvis to ulike ting, slik Rice mer enn antyder? Betyr ordene det samme på tvers av fag og områder?

Forskningsformidling har gjerne som underliggende premiss at først forsker vi, så formidler vi, i betydningen forklarer og forenkler for et større publikum. Det første er viktigst og skal (helst) foregå på engelsk, det andre er mindre viktig og kan (gjerne) foregå på norsk. Men jeg har problemer med den todelingen som ligger under ordsammensettingen «forskningsformidling».

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»