Debatt

Freidig bagatellisering

Håkon Glørstad og Ole Petter Ottersen bagatelliserer både Nasjonalgalleriets historiske betydning som sted for kunst, og selve billedkunstens formidlingspotensial.

Nasjonalgalleriet er Norges eldste og viktigste bygg for billedkunst. Boken om Nasjonalgalleriet gir en fremstilling av bygningens store betydning for norsk kultur- og samfunnsliv gjennom snart 140 år, og begrunner hvorfor galleriet bør fortsette å vise billedkunst som del av Nasjonalmuseet også i fremtiden.

I skuffelsen over at Morgenbladets Espen Hauglid i Morgenbladet 12. mai anbefaler Nasjonalmuseet som fremtidig forvalter av Nasjonalgalleriet foran Kulturhistorisk museum, har museets direktør Håkon Glørstad og universitetsrektor Ole Petter Ottersen skrevet et innlegg 2. juni der de freidig bagatelliserer både bygningens historiske betydning som sted for kunst, og selve billedkunstens formidlingspotensiale. Det fortjener en kommentar.

Først historien.

Nasjonalgalleriet er det fysiske vitnesbyrd om Norges tidlige ambisjoner som kulturnasjon, i et den gang fattig land uten fyrstelige eller kongelige samlinger å bygge på. Institusjonen ble bygget møysommelig, først som kunstsamling på stadig flyttefot, etter hvert med tilhold i en bygning det tok over 40 år å fullføre. Boken om Nasjonalgalleriet gir perspektiver på bygningens og institusjonens rike historie. I dag er Nasjonalgalleriet en del av hovedstadens gruppe av monumentalbygninger som Stortinget, Nationaltheatret, Universitetet og Slottet. Den er et forbilledlig eksempel på den type billedkunstmuseer som de europeiske kulturnasjoner etablerte utover 1800-tallet. Gjennom sin arkitektur og symbolikk signaliserer bygningen klart at den huser billedkunst. Hva vil det bety å rive over denne forbindelsen til historien ved å trekke bygningen ut av Nasjonalmuseet?

Nasjonalgalleriet bør fortsatt være en del av Nasjonalmuseet.

Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen innebærer et stort skritt frem for norsk formidling av billedkunst, og dessuten for arkitektur og design. Men uten Nasjonalgalleriet vil museet mangle en verdifull historisk referanse, slik også riksantikvar Jørn Holme understreker i boken. I vår tids flyktige medievirkelighet vil Nasjonalgalleriet som del av Nasjonalmuseet fungere som en viktig fysisk og arkitektonisk påminnelse for nye generasjoner om den historie vår unge kulturnasjon faktisk har å være stolt av, og trenger en vedvarende påminnelse om. Ikke minst for våre innvandrergrupper vil Nasjonalgalleriets bygning være et synlig og nyttig redskap til å lære om hva Norge er og har vært, som bidrag til kulturell integrasjon.

At Statsbygg og private konsulentfirmaer som har utredet mulighetene for Tullinløkka har forbigått denne kulturhistoriske dimensjonen er en ting. Men at vårt eget kulturhistoriske museum og Universitetet også bagatelliserer dette, er mer overraskende. Er ikke Nasjonalgalleriet som fundament for billedkunst en viktig del av norsk kulturhistorie?

Så til kunstens formidlingspotensiale.

Så langt fra å være noen tvangstrøye, som Glørstad og Ottersen hevder, gir Nasjonalgalleriet som fremtidig del av Nasjonalmuseet en rik og fremtidsrettet mulighet til å vise billedkunst i alle fasetter gjennom fordypninger i museets samlinger. Både med basis i den eksisterende, stadig økende samlingen og all den nye kunsten det nye Nasjonalmuseet tiltrekker seg fra private samlere, gir Nasjonalgalleriet som del av Nasjonalmuseet anledning til å etablere nye historier og forbindelseslinjer, uavhengig av den gullalderkunst galleriet viser i dag.

Kunsten, gammel som ny, har i dag en stor og økende appell til publikum verden over. Det er Nasjonalgalleriets store besøkstall et klart bevis på. Men Nasjonalmuseet har også en velutviklet kompetanse innen formidling og presentasjon av museets kunst og samlinger som er en viktig forutsetning for denne publikumssuksessen. Denne kompetansen vil Nasjonalgalleriet som fortsatt del av Nasjonalmuseet fortsatt kunne nyte godt av, og bidra til mangfold og vitalitet i museumsmiljøet på Tullinløkka.

Kulturhistorisk museum har verdifulle samlinger av kirkekunst og annet materiale som vil kunne være utgangspunkt for et faglig samarbeid med Nasjonalmuseet. En fremtidig forvaltning av Nasjonalgalleriet under Nasjonalmuseet er ikke til hinder for slikt samarbeid.

Nasjonalgalleriet bør fortsatt være en del av Nasjonalmuseet. Norge bør bringe vår verdifulle kulturhistorie med oss inn i fremtiden. Det er ikke reaksjonært. Det er tegn på en kulturell bevissthet som vi har all grunn til å ta vare på sammen med all fornyelse.

Audun Eckhoff er redaktør for boken Nasjonalgalleriet.

Mer fra Debatt