Annonse

Annonse

15:13 - 18. mai 2017

Postmodernismens Frankenstein

Det er noe som skurrer med Lena Lindgrens analyse.

1940: Frankenstein og Dracula samtidig – det blir ‘screamy weird horrific’. Foto: Weegee (Arthur Fellig)/International Center of Photography/Getty Images

I forrige ukes Morgenbladet identifiserer Lena Lindgren postmodernismen som opphavet til postsannhetens æra. Lindgrens analyse er betraktelig mer nyansert og innsiktsfull enn den demoniseringen av postmodernismen man stadig hører fra krenkede sannhetsmonopolister. Som Lindgren selv skriver, beskrev og forutså postmoderne tenkere postsannhetens æra for flere tiår siden, så det å legge skylden på dem blir litt som «å rase mot kunstneren fordi portrettlikheten er for stor, og man ønsker at objektet var penere».

Det er likevel noe som skurrer skikkelig med Lindgrens analyse.

For det første er det overhodet ikke noe nytt med den delegitimeringen av forskning og etablerte kunnskapsinstitusjoner vi ser i dag. George Orwells fremtidsdystopi 1984 var skrevet i 1949, lenge før postmodernismen ble etablert. Her spissformulerte Orwell hvordan hele kunnskapssystemer byttes ut når de ikke lenger tjener maktas interesser, med klare referanser til datidens Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ikke overraskende ble 1984 igjen en bestselger etter Donald Trump ble innsatt som president.

Radikale politiske maktskifter innebærer alltid en korresponderende endring av kunnskapshegemoni – altså hvem som får definere hva som regnes som sann og legitim kunnskap. Trumps nylige avsettelse av forskere ved miljødirektoratets vitenskapelige råd og FBI-direktør James Comey er tydelige tegn på at et slikt radikalt skifte er i gang. McCarthy-tiden føles ikke lenger så lenge siden.

Frankenstein er ikke et produkt av postmodernismen alene, men av den systematiske vranglesningen.

For det andre er Lindgrens kobling mellom Trump og postmodernismen temmelig tynn. Hun skylder altså ikke på postmodernistene, men hevder at deres våpen – å dekonstruere makt – har glippet ut av hendene deres, og nå brukes av deres politiske motstandere på ytre høyre. Slik hevder hun at Donald Trump har oppstått som en «postmodernismens Frankenstein».

Men alternativhøyre trenger postmodernismens maktanalyse like lite som de trenger Orwells begrep om «nytale» for å produsere sine alternative fakta. Selv om det finnes enkeltpersoner i denne bevegelsen som har lest litt om dekonstruksjon – Lindgren henviser til Mike Cernovich – kan disse neppe sies å lede an motstanden mot de liberale elitenes kulturelle hegemoni.

Om postmodernismen har gitt folk som Cernovich et vokabular for å beskrive sin mothegemoniske kamp, har den mindre Baudrillard-beleste delen av alternativhøyre sannelig klart seg fint uten. De ser med egne øyne at deres verdisyn og samfunnsanalyse har lite innpass i dagens liberale akademia. Med Trump ved roret har de fått – om ikke legitimitet, så i hvert fall makt til – å undergrave stemmer de ikke liker eller tror på, og å etablere institusjoner som fremmer deres egne.

For det tredje utviser Lindgren en slående arroganse overfor postmodernismens politiske verdi. Som følge av at den etter hennes skjønn har bidratt til dagens kunnskapsforfall, skriver hun at «ideelt sett skulle postmodernismen bare fortsatt å være en sær kulturteori man kunne gå til for å lære om samtiden.»

Man kan jo like godt konkludere med det motsatte: at den manglende viljen til å ta postmoderne tankegods på alvor har svekket det liberale og sosialistiske USA og bidratt til at Trump har kommet til makten.

I 1985 advarte de postmarxistiske filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe mot at den sosialistiske revolusjonen ikke ville komme av seg selv, fordi arbeideres felles interesser ikke er gitt, men noe som må skapes diskursivt. I stedet for å ta inn over seg konklusjonen – at venstresiden måtte jobbe for gjensidig solidaritet mellom hvite arbeiderklassemenn, kvinner og etniske minoriteter – reagerte klassiske marxister med vantro, fordi de mente at «klassen» var en objektiv størrelse. Og ikke minst: At det å anerkjenne at det finnes motstridende interesser innad i klassen ville splitte opp og svekke arbeiderbevegelsen.

Men fragmenteringen av klasseinteresser springer ut av helt virkelige prosesser, som utdanningsrevolusjonen, kvinners inntog i arbeidslivet, økt innvandring og utflytting av arbeidsplasser. Denne realiteten er noe postmodernister som Laclau og Mouffe har forklart, ikke skapt. Deres hensikt var nettopp det motsatte: Å vise at arbeidersolidaritet bare kan oppstå dersom man erkjenner realitetene og danner en inkluderende plattform.

Hvis den amerikanske venstresiden hadde innsett behovet for å bygge fellesskap i stedet for å sette grupper opp mot hverandre, hadde kanskje ikke den hvite arbeiderklassemannen følt seg like isolert i dag. Kanskje drømmen om en svunnen tid – med tilhørende frykt for innvandring og forakt for karrierekvinner – ville hatt mindre appell. Og kanskje hadde ikke arbeiderklassen vært like skeptisk til alt som kommer fra den liberale middelklassens største ideologiprodusent, akademia.

Postmodernismens Frankenstein er altså ikke et produkt av postmodernismen alene, men av den systematiske vranglesningen som gjør det så vanskelig å komme videre.

 

Anja Sletteland er redaksjonssekretær i Klassekampen.

Annonse