Annonse

Annonse

15:13 - 18. mai 2017

Postmodernismens Frankenstein

Det er noe som skurrer med Lena Lindgrens analyse.

1940: Frankenstein og Dracula samtidig – det blir ‘screamy weird horrific’. Foto: Weegee (Arthur Fellig)/International Center of Photography/Getty Images

I forrige ukes Morgenbladet identifiserer Lena Lindgren postmodernismen som opphavet til postsannhetens æra. Lindgrens analyse er betraktelig mer nyansert og innsiktsfull enn den demoniseringen av postmodernismen man stadig hører fra krenkede sannhetsmonopolister. Som Lindgren selv skriver, beskrev og forutså postmoderne tenkere postsannhetens æra for flere tiår siden, så det å legge skylden på dem blir litt som «å rase mot kunstneren fordi portrettlikheten er for stor, og man ønsker at objektet var penere».

Det er likevel noe som skurrer skikkelig med Lindgrens analyse.

For det første er det overhodet ikke noe nytt med den delegitimeringen av forskning og etablerte kunnskapsinstitusjoner vi ser i dag. George Orwells fremtidsdystopi 1984 var skrevet i 1949, lenge før postmodernismen ble etablert. Her spissformulerte Orwell hvordan hele kunnskapssystemer byttes ut når de ikke lenger tjener maktas interesser, med klare referanser til datidens Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ikke overraskende ble 1984 igjen en bestselger etter Donald Trump ble innsatt som president.

HER !

Annonse