Annonse
00:00 - 26. mai 2017

Nora Mehsen: Je suis muslimjævel

Med to ben plantet i tre kulturer, betydde det mye å kunne speile meg i Karpe Diem, skriver Nora Mehsen.

Annonse

Hva skjer når maktkritikere blir mektige? Når motkultur blir popkultur? Og folkefiender til folkehelter?

Fra strøspillejobber på fritidsklubber og Blitz i midten av tenårene – den gang Karpe Diem stavet navnet sitt med «C» – til der vi står nå, med utsolgte Oslo Spektrum-konserter tre dager på rad, et utall tunge musikkpriser på hylla og opptreden på Nobelkonserten. Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel — og musikken deres — har gjennomgått en klassereise, og historiene deres om marginalisering og utenforskap har trengt inn i majoriteten og blitt mainstream.

Tidligere i år innlemmet Aftenposten rap-duoens «Tusen tegninger» i avisens kulturkanon. Toleranse er et begrep ingen liker, sto det i beskrivelsen – men «dette er lyden av det nye Norge». Sangen, som handler om Magdis erfaringer med å være muslim og møtet med storsamfunnet, fikk også en sentral plass i den kollektive sorgbearbeidelsen etter terrorangrepene 22. juli.

For mange er ikke dette bare lyden av det nye Norge, men det eneste Norge de har erfart. Det som er nytt, er at disse perspektivene i økende grad blir innlemmet i majoritetskulturen.

Oslo Spektrum, april 2017: Første rad i bingen, omgitt av oppblåsbare griser, ikledd finlandshetter med bokstavene «Økokrim». Søsteren min og jeg er klare for 90 minutter med soundtracket til våre liv. Innvandring, muslimhat, flyktningtilværelse. Arbeiderklasseliv, rasisme og utenforskap. Det er ikke bare barten i første klasse som søs og jeg har hatt til felles med de to gutta som klarte å lage et imperium ut av et kleint ordtak om å gripe dagen.

Spesielt i ungdomstiden ble Karpe Diems musikk et ankerpunkt i min søken etter å føle tilhørighet, både til meg selv og det norske samfunnet. Med to ben plantet i tre kulturer, og som muslim og datter av en flyktning, betydde det mye å kunne speile meg i noen med lignende erfaringer. Subjektposisjonen som Karpes sangtekster tok utgangspunkt i, gjorde også at jeg erfarte musikken som et kollektiv prosjekt. Deres ord ble mine, mine ord føltes som deres, og vi rappet sammen til storsamfunnet om våre bestrebelser. Ikke på et stakkarsliggjørende og stagnerende vis, men på en måte hvor vi tok tilbake makten over våre egne identiteter og demonstrerte nyskaping og handlekraft.

Representasjon av det reelle mangfoldet av stemmer, både i den kommersielle musikkindustrien og den nasjonale folkefortellingen, er viktig. Ferden Karpe Diem har gjennomgått, fra periferien til sentrum, er derfor større enn dem selv. Samfunnskritikken som rager som en bærebjelke i deres kunsteriske virksomhet, utfordrer rådende narrativer om minoriteten, men også om majoriteten. For her barker massenes granskende, skeptiske og tidvis fiendtlige blikk på innvandrere sammen med det norske selvbildet som inkluderingens, likestillingens og solidaritetens høyborg.

Da «Den islamske elefanten» kom ut av høyttalerne, sto jeg skulder til skulder med hvite menn som pushet femti.

Mens jeg skuet utover de omkring 9000 konsertgjengerne jeg delte Spektrum med denne lørdagskvelden nylig, var det vanskelig å unngå å reflektere over hvem vi var, vi som fylte dette rommet. På scenen var to eksemplarer av selve antihelten i vår samtid – to menn med innvandrerbakgrunn, en av dem en muslim – som har klart å skrive seg inn i historien som norsk kulturarv. Når det gjaldt publikum, manglet det ikke på folk med innvandrerbakgrunn. Men jeg så også et flust av Theo’er, Svein’er og Nils’er, ikledd skjorter med krokodiller og polospiller på, som viftet med nyinnkjøpt Karpe-merch. Da «Den islamske elefanten» kom ut av høyttalerne, sto jeg skulder til skulder med hvite menn som pushet femti som skrek «je suis muslimjævel» av full hals.

Etter konserten går søs og jeg ut av Spektrum. I øregangene og på stemmebåndene sitter lyden av Norge. Det Norge som vi alltid har erfart, og som nå er blitt kulturelt allemannseie. Folkefiendene er blitt folkehelter.

For den ironiske konsekvensen av forgreningen mellom motstand og kommersiell suksess, er at majoriteten gjenforteller og etteraper minoritetens majoritetskritikk. Slik skapes et hav av parallelle lyttererfaringer — et nytt kosmos der mening skapes, omskapes, forhandles om, approprieres og destrueres. Dette skaper kulturhistorie, og virkningshistorie.

For meg – en lysebrun norsk-irakisk-ungarsk muslim som pusher tretti – vil Karpe Diems musikk alltid være lyden av motstand. Så får jeg heller leve med at Theo & Co. har kommet inn som korister på soundtracket til mitt liv.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«Skamdiskusjonen viser oss at klimaet faktisk har begynt å angå oss personlig.»