Annonse
00:00 - 19. mai 2017

Menneskeverd og sure sokker

Annonse

I Morgenbladets brevveksling sist uke strandet debatten om sortering på begrepet «menneskeverd». Aksel Braanen Sterri mener begrepet er uklart og står i veien for en klar diskusjon. Andre aktører i debatten har hevdet at «menneskeverd» er en fiksjon. Debatten viser at forestillingen om menneskets verdi er i endring. Hva handler den egentlig om?

I den kristne kulturen gjennom to tusen år har menneskets verdighet blitt forklart, ikke først og fremst gjennom analytisk filosofi, men gjennom fortellinger. Den store fortellingen handler om at Gud selv steg ned for å gå inn i menneskenes liv, befri det fra døden og føre det tilbake til en høyere verdighet. Slik fikk mennesket Guds egen verdi.

De mange små fortellingene viser hvordan det gjelder hver enkelt, selv de usleste blant oss. Et eksempel på en slik fortelling er legenden om munken Martyrius, fra femhundretallet. Han var på reise mellom to klostre, og kom over en spedalsk, full av verkende sår og byller. Den spedalske ønsket hjelp til å komme seg hjem. Martyrius tok av seg kappen, brettet den om den syke og la ham over skuldrene sine. Da han nærmet seg klosterporten, ble det ropt: «Skynd dere, åpne portene, broder Martyrius bærer Vårherre!». Så snart Martyrius kom innenfor, steg bylten, han som Martyrius trodde var spedalsk, ned fra skuldrene hans. Det var Kristus, menneskenes frelser. Martyrius så på ham, og han forsvant mot himmelen mens han sa: «Martyrius, siden du ikke skammet deg over meg på jorden, vil ikke jeg skamme meg over deg i himmelen».

Problemet er: hvordan beskrive verdien til individer som ikke er del i noen kollektiv begrunnelse?

Hvorfor viste Kristus seg i en spedalsk, i den mest foraktelige og stinkende kroppen som tenkes kan? spør pave Gregor den store. Jo, for å vise at for å nå Gud, må vi være medlidende, selv med de frastøtende og foraktelige. Vi nærmer oss Gud, han som er i det høyeste, nettopp ved å gå ned til det laveste, til vår neste.   

Fortellingen om Martyrius bygger på kjernen i det kristne menneskesynet. Nemlig at alt du gjør mot din neste, gjør du mot Kristus. Når vi bærer hverandres liv i våre hender, er det til syvende og sist Gud vi bærer, slik han bærer oss. Gjennom kulturhistorien har motivet blitt formidlet i tallrike versjoner.

Tenk på Tolstojs fortelling om den gamle skomakeren som ikke visste at det var Kristus han hjalp da han åpnet stua for dem som frøs, var sultne og som sørget, eller på legenden om Kristoffer, som bar et fremmed barn over elva. Barnet viste seg å være Jesusbarnet, og motivet av den hellige Kristoffer ble gjennom hundrevis av år malt på kalkvegger i Europas landsbyer.

Kanskje er forestillingen om at vi møter Gud gjennom dem som er svake og sårbare, bare til å le av i en sekulær samtid hvor vi har stadig økende kontroll over livet.

Kanskje det. Samtidig mener noen at det nettopp er i møte med sårbare mennesker skatten ligger skjult. Den kanadiske katolske filosofen Jean Vanier er en av dem. Som et apropos til den norske debatten må nevnes at han har doktorgrad på lykken som mål i Aristoteles’ etikk og sikkert kan være en god samtalepartner for moralfilosofene på Blindern. Men i 1964, etter flere år på universitetet, møtte han noen mennesker med lidelser som berørte ham dypt, og livet tok en ny vending. Han avbrøt universitetetskarrieren og startet et bofellesskap. Menneskene han flyttet sammen med, hadde han møtt på et psykiatrisk sykehus. Siden fortalte han at det hverken var evnene eller kunnskapen hans de var interessert i. Det var hjertet hans. Det var en venn de ønsket seg. Det lille fellesskapet ble begynnelsen til bevegelsen l’Arche, som i dag har 151 fellesskap i 37 ulike land.

Jean Vanier mener at vi, som samfunn, trenger mennesker med funksjonshemninger. Selv knytter han det til et spesielt Gudsnærvær, men det er også mulig å forstå det han sier uten et kristent premiss. Faktum er at når vi – noen ganger nølende og andre ganger med frykt – kommer nær dem og får et forhold til dem, sier Vanier, og snakker om mennesker med sterke funksjonshemninger, da er det de som forandrer oss.

Et av Jean Vanier spørsmål er: Hva betyr det å være sant menneskelig? Mens samtiden favoriserer fremgang og perfeksjon, retter Vanier fokuset mot imperfeksjon og feilbarlighet. Hjertet i l’Arche er at et likeverdig fellesskap mellom mennesker med og uten funksjonshemninger åpner oss for å oppdage en felles menneskelighet. De svake lærer de sterke å akseptere og integrere svakheten og bruddene i sine egne liv, sier Vanier. For det er nemlig ikke Nietzsches lære vi forkynner. Og alle har vi vel erfart at å dele sine svakheter og vanskeligheter er langt mer åpnende for andre enn å dele sine kvaliteter og suksesser?

I en tid hvor de kristne ideene avvikles som sure sokker, er det viktig å se at ideen om menneskets unike verdi stammer fra den kristne forestillingsverdenen. Lenge før det ble omskrevet til en universell verdi og menneskerettighetene nedfelte den politiske konsekvensen, fantes det et idealmenneske, en målestokk – et symbol – som alle mennesker hadde del i, nemlig Gud selv i menneskeskikkelse. I dag er forestillingen om en felles målestokk for lengst glemt, og erstattet av forestillingen om det autonome individet.

Problemet er: hvordan beskrive verdien til individer som ikke er del i noen kollektiv begrunnelse? Det autonome individet kan verdsettes for sine egenskaper eller sine relasjoner, og det er vel akkurat det Sterri & co gjør i sin tydeliggjøring av samfunnets sorteringspraksis.

Eivor Andersen Oftestad er teolog.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.