Kronikk

Med kunnskap skal landet ombygges

Forskning og innovasjon har en nøkkelrolle i tre av regjeringens nye stortingsmeldinger: Perspektivmeldingen, Industrimeldingen og Humaniorameldingen er preget av at de springer ut av ulike politikktradisjoner.

Vi er verdens lykkeligste, lever i det mest utviklede landet og har den høyeste nasjonalinntekten per innbygger. Dette er internasjonale statistikkers positive skildringer av Norge. Vi har sterke institusjoner, klare lover og reguleringer og rangerer som nummer fem når det gjelder hvor lett det er å drive forretningsvirksomhet.

Lov bygger landet, heter det i Frostatingsloven. Men naturressurser – og ikke minst forvaltningen av dem – har vært vesentlige. I 1970 var vår nasjonalinntekt per innbygger nesten 40 prosent lavere enn for USA. Nå er den 10 prosent høyere, og vi har også gått forbi Sveits, mye takket være olje- og gassvirksomheten. Grovt anslått utgjør olje og gass 15 prosent av realinntekten, men gradvis vil denne virksomheten måtte utgjøre en lavere andel av vår økonomi. Markedet og miljøet er begge drivere for en slik utvikling.

Perspektivmeldingen peker på disse utviklingstrekkene, og ikke minst utviklingsbehovene. Om vi som utgangspunkt tenker at olje- og gassandelen av realinntekten i første omgang vil gå ned til ti prosent, må vi fylle dette femprosentsgapet med annen virksomhet. Dette utgjør per i dag cirka 130 milliarder kroner, og tilsvarer om lag summen av alle våre sykehusbudsjett, to og en halv ganger årsomsetningen i en av våre største matvarekjeder, eller omtrent 15 ganger Forskningsrådets budsjett.

Dette er ikke et gap som skal fylles med penger, men et rom som skal fylles med ny virksomhet – enten i form av nye bedrifter eller omstilling av eksisterende. Det meste av dette må skje innen næringer der det ikke er en grunnrente basert på naturressurser. Vi må derfor som en åpen økonomi konkurrere i et internasjonalt marked på samme vilkår som andre.

Noen må legge planer.

Norge har høy sysselsetting, generelt høyt utdanningsnivå og høy produktivitet, men produktivitetsveksten har vært lavere de siste årene. Skal norsk næringsliv omstilles i tråd med det skisserte scenariet, må vi satse tungt på fornyet produktivitetsvekst. Hoveddriveren for slik vekst er ny kunnskap og teknologi. Det betyr behov for økte investeringer – både private og offentlige – i forskning og teknologiutvikling som grunnlag for økt verdiskapning, nye markeder og økt velferd. En slik omstilling må skje innenfor bærekraftige rammer, noe den ferske industrimeldingen legger til grunn.

Nytt næringsliv må ha mål om lavutslipp og være klimanøytralt, miljømessig bærekraftig og bidra til effektivisering av offentlig sektor slik at vi kan opprettholde velferden vår. Vi må ved digitalisering og automatisering få mer presis og ressurseffektiv produksjon. Vi må utnytte kunstig intelligens og muliggjørende teknologier for å skape nye produkter og tjenester, og utvikle og benytte nye innovasjons- og forretningsmodeller som ikke minst digitalisering gjør mulig.

To av forutsetningene for slik nærings- og industriutvikling er kompetanse og forskningsbasert kunnskap. Høykompetente medarbeidere er nødvendig for både å utvikle nye produkter og tjenester selv, og å kunne utnytte ny teknologi og kunnskap generert av andre. Begge deler bidrar til omstillingsevne og økt produktivitet.

Humaniorameldingen tar til orde for økte forventninger fra samfunnet til humaniorafagene. Utfordringene knyttet til klima, miljø og bærekraft vil måtte føre til grunnleggende samfunnsendringer på flere områder. De store teknologiskiftene gir nye muligheter, og de handler ikke bare om teknologi, men er i realiteten dyptgående samfunnsomformende mekanismer i arbeids- og samfunnsliv nasjonalt og globalt.

Denne utviklingen krever blant annet ny forståelse av spørsmål knyttet til trygghet og sikkerhet i en tid med konflikt, integrering og økt migrasjon hvor kunnskap om kultur, religion og språk blir viktig. Humanistisk forskning har en klar rolle å spille gjennom deltakelse i og ledelse av tverrfaglig forskning på disse områdene.

Disse tre stortingsmeldingene har altså kunnskap som fundament for nødvendig omstilling i samfunn og næringsliv som fellesnevner. Men jeg ser en viktig forskjell. Selv om både perspektiv- og industrimeldingen omhandler konkrete endringsbehov og muligheter, er det de generelle rammevilkårene og virkemidlene som er i fokus.

Konkurranse som drivkraft for lønnsomhet er den viktigste oppskriften for omstilling. Markedets «usynlige hånd» vil dermed skape nye vinnere, og tapere, og omstillingen vil gå raskest og være mest effektiv om samfunnet gir like spilleregler og tilstrekkelig rom for fleksibilitet og gjennom å investere generelt i kompetanse og forskning.

Humaniorameldingen føyer seg derimot mer inn i tradisjonen av forsknings- og utdanningsmeldinger. Her pekes det som oftest mer tydelig på samfunnsområder og sektorer eller fagområder det er behov for å styrke og satse på. Dette er ikke overraskende, siden førstnevnte i stor grad omhandler næringslivet og privat sektor som aktører, mens den andre i større grad dekker offentlige institusjoner som universiteter og høgskoler og forskningsinstituttene.

Men det skaper kanskje et uønsket skille mellom nærings-, industri- og innovasjonspolitikken på den ene siden, og forsknings-, utdannings- og kompetansepolitikken på den andre? Hvordan bør disse politikkområdene kommunisere bedre i en tid hvor forskning om innovasjon nettopp peker på behov for samhandling og samarbeid mellom private og offentlige aktører og på tvers av sektorer?

Tilbake til gapet på, la oss si, fem prosent av nasjonaløkonomien. Begge politikktradisjoner er enige om at det må fylles gjennom økt utnyttelse av kunnskap. Men kunnskap og kompetanse bygges ikke over natten, og ombyggingen av økonomien vår må nå skje raskere.

Noen må derfor legge planer. Hvor bør Norge satse? Hva bør det satses på? Hvem gjør analysene, og hvem tar investeringsbeslutningene?

Er Norge i denne sammenheng totalen av privat investerende kapital slik at en rekke mikrobeslutninger i sum blir gode makrovalg, eller bør det politiske systemet ta tydeligere valg? «Picking winners» ble aldri en politisk suksess, men mange analyser har vist hvordan tydelige industri- og næringspolitiske prioriteringer gav grunnlag for økonomisk vekst – både her hjemme og i for eksempel USA.

En kunnskapspolitikk som balanserer disse to tradisjonene blir viktig. Vi trenger langsiktige investeringer i forskning og høyere utdanning som gir oss kunnskap og kompetanse på brede områder, både fag, tema, sektorbehov og samfunnsutfordringene. Vi må satse på vitenskapelig kvalitet gjennom konkurranse og insentiver, og vi må dimensjonere fagområder basert på analyser av framtidige behov, ikke bare studienes popularitet.

Men samtidig trenger vi å satse på enkeltområder, sektorer og samfunnsbehov hvor det er potensial for verdiskaping forankret i forskning. Her må det finnes virkemidler for hele verdikjeden og helheten i sektorenes innovasjonssystem som kobler marked og behov med muligheter og kompetanse.

John-Arne Røttingen er administrerende direktør i Forskningsrådet.

Mer fra Kronikk