---
Fakta
Linnéa Myhre skriver om kropp og mental helse i Morgenbladet. Les siste artikler på nett: «Slik ser en spiseforstyrrelse egentlig ut» (15. april) og «Er trigger warnings egentlig veien å gå»? (7. april).
---
Sult og undervekt – det er gjerne de sterkeste assosiasjonene vi har til spiseforstyrrelser. Derfor får anoreksi mye oppmerksomhet, ofte på bekostning av de mer utbredte spiseforstyrrelsene bulimi og overspising. Sistnevnte er den aller vanligste. Folkehelseinstituttet anslår at tre prosent av norske kvinner mellom 15 og 44 år til enhver tid lider av overspising.
Mange vet ikke at de har overspisingslidelser, og ifølge ROS – Interesseorganisasjonen for rådgivning om spiseforstyrrelser – anslås det at så mange som 20 til 30 prosent (med kroppsmasseindeks over 27) oppfyller kriteriene. Kun fire prosent av disse er registrerte som spiseforstyrret.
Overspisingslidelser, eller «binge eating» har eksistert og blitt forsket på lenge, men ble ikke en offisiell diagnose før i 2013. Kunnskapen vi i dag sitter på, er med andre ord begrenset, og behandlingstilbudene det samme. Overspisingslidelser kan være like alvorlige som sine søskensykdommer, og de psykiske mekanismene er de samme. Der anorektikeren sulter, kaster bulimikeren opp, mens overspiseren spiser. Det er alle forsøk på å kontrollere vanskelige følelser, men med ulikt uttrykk.
Ingeborg Senneset ga nylig ut boken Anorektisk, der hun kritiserer deler av helsevesenet og behandlingen hun fikk for sin anoreksi. Presset på kiloene og en «normal» kropp var det eneste som sto i fokus hos helsepersonellet, mens pasientens selvutvikling, følelser og tankemønster knapt fikk plass. Det er uheldig, da mange pasienter som konsekvens av dette ikke føler seg et fnugg friskere i hodet, selv om de omsider oppfyller vektkravet de er blitt stilt. På grunn av myten om at man er frisk så fort man er normalvektig, mister mange muligheten til videre hjelp. Og dermed til å bli helt frisk. Faren for tilbakefall er enorm.
Overspisingslidelser kan være like alvorlige som sine søskensykdommer.
Samme mønster ser vi dessverre også i møte med overspisingslidelser. De blir enten oversett eller redusert til overvekt, og er man overvektig nok, kan man få en slankeoperasjon. Mange velger å ta dette, til tross for høy risiko for komplikasjoner og store utfordringer resten av livet. Dermed blir store deler av magesekken enten fjernet, stengt av eller snøret sammen. Med en liten magesekk som knapt tåler mat før den blir mett, vil de fleste pasientene de første årene tape 50–60 prosent av den overflødige vekten.
Tap av overvekt vil naturligvis gjøre livet både lettere og lysere for en pasient. Pasienter melder om økt livskvalitet, og for noen er en ny start alt de trenger for et bedre liv. Men er man en av dem som over korte eller lengre perioder har brukt mat som emosjonsregulering – tviler jeg på at en operasjon av kroppen alene kan fjerne det egentlige problemet. Ikke hvis mat har vært et hjelpemiddel og en flukt mot vonde følelser store deler av livet. Et spise- og tankemønster forsvinner ikke ved et slikt inngrep. Uten oppfølging er faren for at man vil fortsette i samme mønster stor. Maten vil fortsatt være den tryggeste, og kanskje mest selvfølgelige løsningen, dersom en krise skulle oppstå.
Og det viser seg at faren for tilbakefall er stor. Undersøkelser viser at svært mange gradvis går opp igjen i vekt etter en slik operasjon. Det kan tenkes at dette gjelder nettopp gruppen hvor mat har vært mer enn bare mat, men også medisin. Noen bruker den praktisk talt som medisin: Pasienthistorier forteller om dem som, i desperasjon etter sine gamle metoder, begynner å drikke alkohol, fløte og andre kaloriholdige drikker, siden magesekken ikke tillater like store mengder fast føde som før. Det hadde de kanskje sluppet, om helsepersonell ikke hadde sett seg blind på kroppsvekt, men forstått overspisingslidelsen som det den er: en psykisk lidelse.