00:00 - 26. mai 2017

Kunstens autonomi har egenverdi

I Morgenbladet 5. mai forteller sekretæren i regjeringens Næringspolitiske råd for kulturelle og kreative næringer, Anne Britt Gran, at «kulturens autonomi – tanken om kunsten som en fri sfære med egenverdi – var en lang historisk parentes». Gran er også professor i kultur og ledelse ved BI. Hennes syn på det forgangne ved kunstens autonomi er trolig det perspektivet hun formidler til kulturminister Linda Hofstad Helleland. Kunsten bør bidra til BNP og sysselsetting, gjennom et samspill med stat og næringsliv innenfor perspektivet «kreative næringer». Noen egenverdi synes ikke lenger kunsten å skulle ha.

Kunstfeltet har allerede i et par hundre år vært delt i et næringslivslignende delfelt der økonomisk inntjening og sysselsetting er hovedsaken, og et delfelt for fri kunstnerisk utfoldelse, der kunstnerisk anerkjennelse er den viktigste drivkraften. Kunsten har en børs der kunden alltid har rett, og en katedral der kritikeren alltid har rett. Da den norske staten økte støtten til kunstfeltet 1970-tallet, oppsto et tredje delfelt, der kampen om offentlig støtte var viktigst. Deltakerne blir belønnet for å følge kulturpolitiske signaler. I kunstens byplan ble børs og katedral supplert med et rådhus, der det kulturbyråkratiske styringsregime alltid har rett.

Mellom de tre delfeltene oppstår det en særegen dynamikk fordi kunstnerisk anerkjennelse i katedralen har høyere samfunnsverdi enn verdier skapt både på børsen og i rådhuset. Belønninger fra rådhus og børs har ikke gyldighet i katedralen, mens belønninger i katedralen har gyldighet både i rådhuset og på børsen.

Der demokrati og penger trer inn rømmer den kunstneriske kvaliteten ut.

Mellom katedralen og politikken handler det om utveksling nasjonal og regional ære. Kunstnere fra katedralen kaster ære over sitt land og sin region, særlig om de har vunnet kunstnerisk anerkjennelse i andre lands eller regioners katedraler. Ved å støtte katedralen får landet og regionen del i det ærefulle som skapes der. Det kommersielle har intet ærefullt ved seg, og får derfor ingen politisk støtte. Politikken får heller ingen ære av å gi økonomisk støtte til den kunst som følger kulturpolitiske signaler. Politikken trenger den autonome kunsten.

Mellom katedralen og næringslivet handler det om næringslivets behov for å bruke det rene og uegennyttige ved katedralen for å idealisere sine økonomiske interesser. Til det formål kan det hverken bruke rådhus eller børs. En kunst som drives frem av økonomiske belønninger fra marked eller politikk, har ingen verdi for et næringsliv som selv forfølger økonomiske mål, for det er jo det som skal forskjønnes. Næringslivet trenger den autonome kunsten.

Når støtte til kunst søkes endret i retning av rådhusets og børsens verdier reduseres kunstens verdi både for politikk og næringsliv. Der demokrati og penger trer inn rømmer den kunstneriske kvaliteten ut. Det er nettopp når det varsles kutt i statsbudsjettene at kunstens autonomi må hegnes om.

Dag Solhjell er kunstsosiolog dr. philos.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»