Annonse

Annonse

00:00 - 12. mai 2017

Ikke fortell oss hvilke barn vi ikke skal føde

I forbindelse med Aksel Braanen Sterris utspill om at mennesker med Downs syndrom ikke kan leve «fullverdige menneskeliv» synes det å ha sneket seg inn et skille mellom «subjektiv livskvalitet», «objektiv livskvalitet» og menneskeverd, som ikke tar på alvor problematikken i å definere andres livskvalitet fra et utenfra-perspektiv. Sterri synes å følge utilitaristen Peter Singer og hans argumentasjonslinje (det kan her være på sin plass å nevne at Singers argumentasjon ender i rettferdiggjøring av spedbarnsdrap). Samtidig hevder Sterri at han ikke snakker om menneskeverdet som sådan – «kun» om livskvalitet. Utspillet mener han selv bør sees i sammenheng med den politiske avgjørelsen knyttet til NIPT og muligheten til å gi kvinner mer informasjon om fosterets egenskaper på et tidligere tidspunkt i svangerskapet.

Allerede her unngår Sterri å nevne mange sentrale faktorer, som at NIPT ikke er diagnostikk, og ignorerer alle de relasjonelle forholdene knyttet til en graviditet. Vi skal la dette ligge. For allerede i Sterris erklæring om å hegne om et menneskeverd oppstår det problemer. Det som muliggjør Singers argumentasjonsrekke er nettopp det at han avviser menneskeverdet. Han trekker i stedet inn personbegrepet og definerer en person i tråd med kognitive ferdigheter og muligheten til selvstendige avgjørelser, livsplanlegging og -mål. Det eksisterer ikke noe objektivt gitt menneskeverd i Singers argumentasjon. Å påberope seg at menneskeverdet er ivaretatt og at man kun snakker om «objektiv livskvalitet» fremstår i beste fall dårlig begrunnet.

«Objektiv livskvalitet» er et svært problematisk begrep brukt i sammenheng med fosterdiagnostikk. Dersom vi i stedet hadde diskutert «human flourishing» eller «rammeverk for opplevd livskvalitet» kunne en slik kategori gitt mening. Da kunne vi diskutert i hvilken grad det legges til rette for at alle mennesker – uavhengig av forutsetninger – gis mulighet til å leve et «menneske-verdig liv», eller et liv som er et menneske verdig i kraft av ethvert menneskes iboende verd.

Sterri synes å følge utilitaristen Singer og hans argumentasjonslinje.

Dette hadde vært en diskusjon om kontekstuelle forhold knyttet til menneskers liv på et politisk plan. En slik diskusjon hadde gitt mening fordi man da kunne belyst hva som skulle til for at ethvert menneske skulle kunne leve et best mulig liv. Diskusjonen om «objektiv livskvalitet», som en motsetning til «subjektiv livskvalitet», er problematisk. Den gir seg ut for å være mer «sann» enn erfaringskunnskapen fra dem som lever tett på eller med de genetiske tilstandene det her er snakk om.

Nettopp i begrepet «objektiv» ligger et sannhetskrav som underkjenner det «subjektive». Hvem er det som skal definere denne «objektive» kvaliteten på et liv? Hvem skal sette kriteriene? Sterri? Singer? Samfunnet? Skal vi, i tråd med en ren nyttetenkning, vurdere hvilke kvaliteter samfunnet har størst behov for? I så fall tror vi ikke våre evner knyttet til akademisk redegjørelse hadde kommet veldig høyt opp på lista – ei heller Sterris. Det finnes langt mer prekære behov i samfunnet enn skriveførhet og en hang til akademisk spissfindige diskusjoner. Livskvalitet gir liten mening som en objektivt gitt kategori. Livskvalitet handler nettopp om hvordan det enkelte menneske opplever sin egen livskvalitet og hvilke muligheter som finnes i samfunnet til å legge til rette for at den enkelte kan oppleve best mulig kvalitet på sitt levde liv.

Kombinasjonen av «objektive» kriterier knyttet til livskvalitet og risikoberegnende tester i svangerskapet (f.eks. NIPT) gir, i motsetning til hva Sterri synes å anta, lite rom for den enkelte gravides selvbestemmelse. Dagens NIPT angir risiko for trisomier. Som en metode for å forebygge fødsler av barn med bestemte genetiske egenskaper er NIPT den mest treffsikre metoden per i dag. Dersom en slik søken etter bestemte genetiske egenskaper kombineres med «objektive» kriterier knyttet til livskvalitet, hvor abort fremstår som det «rasjonelle» valget, benytter vi fosterdiagnostikk først og fremst for å forbygge fødsler av barn med bestemte genetiske egenskaper.

Det er dette vi må diskutere dersom vi hevder å snakke om «objektiv livskvalitet». Om den fremmer selvstendige og informerte valg for gravide kvinner stiller vi oss mer tvilende til. Vi vil ha oss frabedt at Sterri eller andre skal fortelle oss hvilke barn vi bør føde eller eventuelt ikke føde.

Anne Mari Røsting Strand er PhD og Siri Fuglem Berg er Dr. med. Begge har forsket på temaer knyttet til fosterdiagnostikk og etikk.

Annonse

Mer fra Ideer

«Helt siden oppstarten har vi formulert og praktisert en aksjonisme som skal sprike i sitt mangfold.»