I Morgenbladet 7. april tar Martin Gedde-Dahl under stikkordet «rettsvern» opp tre nylig avsagte dommer – to voldtektsdommer og en familievoldsdom. Han har reagert på formuleringer i dommene, som han ser som uttrykk for uheldige holdninger. Han konkluderer med at det er «en del dommere som rett og slett mener at om du er med på leken, får du tåle steken». Dette kaller på et forsøk på oppklaring.
Alle dommere mener det Gedde-Dahl tror de mener. En vanlig forståelse av ordtaket om steken, er at vi selv må ta konsekvensene av våre handlinger. Dette er nettopp hva dommere og domstoler driver med i straffesaker: har du voldtatt noen, får du ta konsekvensen, som er straff.
I alle sakene Gedde-Dahl nevner ble tiltalte domfelt, i voldtektssakene dømt til ubetinget fengsel i henholdsvis fem og tre år (tre år og tre måneder etter anke) og i familievoldssaken til samfunnsstraff. Dette må vel bety at retten til ikke å bli voldtatt eller utsatt for relasjonsvold har rettens vern? De formuleringene kommentaren omhandler, er ikke knyttet vern eller ikke vern, men til utmålingen av straffen.
Først: en voldtektssak fra Nord-Norge. Tiltalte ble i tingretten dømt for voldtekt. Det som har vakt reaksjoner, er én setning i tingrettens dom, om at tiltalte hadde et «berettiget håp» om at det kunne bli sex natt til søndag. Hva var bakgrunnen for dette? Vel – de hadde hatt kontakt på nettet, fornærmede hadde sendt ham nakenbilder og omtalt seg som «puledokka», han kom på besøk fredag og de hadde sex natt til lørdag, hun var iført truse og en topp i sofaen begge kvelder og hadde latt seg befingre. Natt til søndag gjorde hun imidlertid motstand når de lå nakne i samme seng, og da skjedde voldtekten.
Voldtekt kan være så mye.
At dette var en voldtekt, er ikke tvilsomt. Men voldtekt kan være så mye. Når straffen skulle fastsettes, ga loven et spillerom på fra tre til femten år. Et spørsmål var hvilken betydning denne forhistorien skulle ha for straffens lengde. At denne tiltalte hadde et «håp» om sex også natt til søndag, lar seg begripe. Om dette håpet bør kalles «berettiget», er kanskje mer diskutabelt. Kanskje «begrunnet» hadde vært et bedre ordvalg.
Den som inviterer en nettkontakt hjem og blir voldtatt natt nummer to, har et rettsvern – tiltalte ble jo domfelt; at straffen ble tre måneder høyere etter anke innebærer ingen forskjell med hensyn til rettsvernet. Men skal det ha betydning for straffen om forløpet var som i denne saken, eller skal resultatet bli det samme som om han hadde hoppet fram fra buskene og voldtatt?
Så: familievoldssaken. Ektemannen hadde mistanke om at kona var utro. Han fikk om natta åpnet mobiltelefonen hennes, og fant et bilde av at hun sugde en manns penis. Han ble «meget opprørt og sint», står det i dommen, og brukte noe vold mot kona. Konas forklaring ble lagt til grunn av retten, og han ble domfelt for volden.
Reaksjonene har kommet fordi retten drøfter om volden skjedde i hva loven kaller «berettiget harme». Vel, at han ble harm kan man vel forstå, og han hadde vel også grunn til å være det. Retten tok faktisk ikke stilling til om lovbestemmelsen om berettiget harme skulle brukes, det var av tekniske grunner ikke aktuelt å bruke den. Men retten skriver at «bakgrunnen for voldsutøvelsen må tillegges vekt» ved utmålingen av straffen. Skal ikke retten legge vekt på utroskapsavsløringen som foranledning for volden, men gi samme straff som en voldelig psykopat ville fått?
Til slutt: en voldtektssak fra Vestlandet. I korthet gjaldt saken voldtekt av to prostituerte og et tilfelle av vold. De voldtatte hadde reklamert på nettet med seksuelle tjenester, og hadde dratt hjem til tiltalte. Der voldtok han dem, uten å betale. I forbindelse med straffeutmålingen skriver retten at krenkelsen av den seksuelle integriteten har en noe annen karakter enn ellers, i og med at ofrene var prostituerte. Vel – om dette var den klokeste måten å formulere seg på, kan nok diskuteres. Men spørsmålet er hvilken betydning situasjonen omkring hendelsen bør ha for straffen.
Rettsvernet i slike sammenhenger handler om at lovbrudd blir etterforsket (det ble familievold i liten grad før), at dette skjer rimelig raskt (her svikter det til tider) og at rettens avgjørelse om straffeskyld treffes ut fra en nøktern vurdering av bevisene i saken, og ikke ut fra fordommer eller utdaterte holdninger.
Å utmåle straff når tiltalte dømmes for voldtekt eller vold, kan være en vanskelig øvelse, saker er ulike og strafferammene vide. Den straffen som utmåles, skal reflektere alvoret i hendelsen, slik som for eksempel graden av vold. Men straffen skal også ta hensyn til foranledningen og omstendighetene rundt hendelsen, motivet, fastheten i forsettet, gjerningspersonens individuelle situasjon og allmennprevensjonen, for å nevne noe. Dette er ikke enkle spørsmål. Men de må nok drøftes i en større kontekst enn å henge seg opp i enkeltstående formuleringer.
Tor Langbach er jurist.