Annonse

Annonse

00:00 - 05. mai 2017

Dødshjelp kommer – ikke

Alle sier aktiv dødshjelp kommer. Stemmer det?

Nær døden: Stemmer det at legaliseringen av aktiv dødshjelp er en ustoppelig bølge? Foto: Valerie Winckler / Gamma-Rapho / Getty Images

Partiene om dødshjelp

En rekke norske stortingspartier – fra Frp til SV – varslet foran landsmøtesesongen 2017 at de ville drøfte legalisering av aktiv dødshjelp. Frp er forsatt det eneste stortingspartiet med et programfestet vedtak om «ja til aktiv dødshjelp». Partiets landsmøte begynner 5. mai.

Skal man tro mediene er aktiv dødshjelp noe som kommer, enten vi liker det eller ikke. Det ligger i tidsånden. Det går en bølge av legalisering over den vestlige verden, og det er bare et spørsmål om når den kommer til Norge. Mange kobler dette til den stadig svakere posisjonen religionen har i vestlige samfunn, og til liberaliseringen på andre samfunnsområder. Ikke minst sekstiåtterne vil kreve kontrollen over eget liv, tenker man. Men stemmer denne virkelighetsbeskrivelsen?

 

Delstaten Oregon i USA legaliserte legeassistert selvmord alt i 1997, Washington og Vermont kom etter. I kjølvannet av Brittany Maynards sterkt publiserte selvmord i 2014 ventet mange en legaliseringsbølge over USA, og i 2015 ble assistert selvmord tillatt i California og Colorado.

Dette er viktige hendelser, som kan få betydning for utviklingen videre. Men i en lang rekke andre delstater har lovforslag om aktiv dødshjelp også blitt fremmet – og avvist. Dette gjelder blant annet Utah, Iowa, Massachusetts, New Mexico, Maryland, Arizona, Nebraska, New Hampshire og New Jersey og nå sist Hawaii.

Det interessante med delstatsparlamentets nei i for eksempel Hawaii var at det ikke først og fremst handlet om religiøse eller følelsesmessige motforestillinger mot å la folk få bestemme over egen død.

Det var derimot mangelen på entydig avgrensning og utilstrekkelige sikkerhetsmekanismer lovgiverne reagerte på.

 

Canada legaliserte aktiv dødshjelp i 2016 – gjennom en bakvendt prosess som startet med at Høyesterett slo fast at det måtte legaliseres, så var det opp til parlamentet å gjøre det på en forsvarlig måte (hint: de mislyktes). I England/Wales og i Skottland behandlet parlamentene i 2015 grundig forberedte lovforslag, på aller høyeste nivå – som ble nedstemt med stort flertall. Også der handlet det ikke mest om religiøse eller prinsipielle motforestillinger, men mer om de konkrete detaljene i lover som skulle tillate at leger kan hjelpe utvalgte pasienter med å ta sitt liv.

Tyskland legaliserte, på et vis, assistert selvmord i 2015. Men i praksis innebar loven en innskjerping av tidligere rettspraksis, ved at såkalt «business-like» dødshjelp ble forbudt. Dette kan skape hindringer for det som fram til nå har vært nokså utbredt, nemlig at tyske pasienter reiser over grensen til Sveits for å få selvmordshjelp der.

Frankrike diskuterer aktiv dødshjelp – men den debatten handler minst like mye om hvorvidt det katolsk-dominerte landet skal godta det vi i Norge kaller «behandlingsbegrensning», altså at pasienten skal kunne takke nei til livsforlengende eller livsopprettholdende behandling. At man skal slippe å bli holdt kunstig i live. Det er en selvfølge i Norge (slått fast i Pasientrettighetsloven av 1999), men fortsatt kontroversielt i latinske land.

Selv om det finnes dødshjelps-positive leger, så gir de lite lyd fra seg.

 

Det vekket forståelig nok oppsikt at en rekke norske stortingspartier – fra Frp til SV – foran landsmøtesesongen 2017 ville drøfte legalisering av aktiv dødshjelp. Men SV avfeide forslaget med massivt flertall, og nylig avviste også Venstres landsmøte programkomitéens forslag. Frp vedtok i 2009 å ta et «ja til aktiv dødshjelp» inn i prinsipprogrammet. Men allerede den gang gjorde flertallet av partiets stortingsrepresentanter det klart (deriblant partiets stigende sol, Sylvi Listhaug) at de ikke kunne stemme for dette. Senere fortalte partileder Siv Jensen at hun hadde lagt vedtaket «i stabilt sideleie».

Det blir interessant å se hva Frp går for på landsmøtet denne helgen. Men selv om Frp skulle løfte fram dødshjelpssaken, gjenstår et uløselig dilemma: Partiet vil på den ene siden fremme individets rett til å bestemme selv over egen død – samtidig som de vil at denne selvbestemmelsen skal være strengt kontrollert, og avhenge av at pasienten oppfyller politikernes kriterier og av at en lege godkjenner pasientens ønske om hjelp til å dø.

Det vil også være svært utfordrende å finne en måte å kontrollere dødshjelpen på, samtidig som dette skal være et reelt tilbud til svake og døende pasienter rundt om i et langstrakt, grisgrendt land. Spesielt all den tid et klart flertall av legene er negative til aktiv dødshjelp, og antakelig vil reservere seg mot å delta.

 

I de fleste land som har legalisert aktiv dødshjelp har det vært avgjørende hvordan legeforeningene har stilt seg. Ikke minst i Canada og California (hvor legeforeningene skiftet standpunkt til «nøytralt») og i England/Wales (hvor legeforeningen gikk tilbake til et klart «nei»). Så lenge man ser for seg at leger skal delta i både utvelgelsen av pasienter som skal få tilbud om aktiv dødshjelp, og selve gjennomføringen av dødshjelpen, så må legestanden med på laget.

I Norge har Legeforeningen et klart standpunkt mot aktiv dødshjelp, senest stadfestet i 2015. Samme år viste en meningsmåling at 27 prosent av legene var positive til aktiv dødshjelp – og det kan sikkert stemme. Leger vet godt hva lidelse ved livets slutt virkelig kan innebære, i de verste tilfellene. Og de er smertelig klar over hvor vanskelig det kan være å lindre – spesielt i en situasjon med trange budsjetter og manglende satsning på palliativ omsorg.

 

Men selv om det finnes dødshjelps-positive leger, så gir de lite lyd fra seg. Ikke minst mangler det leger som kan forklare oss andre hvordan aktiv dødshjelp skal kunne lovreguleres på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Hvordan vi skal kunne skille fra hverandre pasienter som skal få lov til å avslutte livet på skånsom måte, og pasienter som skal få avslag på sin bønn om hjelp til å dø.

Alle eksisterende dødshjelpslover har som viktigste kvalitetssikring en tiltro til at legene er redelige og fornuftige, og gjør en god vurdering av om pasienten bør få dødshjelp. Den formen for autoritetstro og paternalisme klinger dårlig i mine ører.

Også sykepleiernes og farmasøytenes foreninger går mot aktiv dødshjelp. Men kanskje det viktigste: Pasientene selv ønsker det ikke. Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet.

Jeg er ikke synsk. Men ståa i dag er at aktiv dødshjelp ikke kommer.

 

Morten Horn er lege og forsker ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.

Annonse