Debatt

Det handler om tilhørighet

Omskjæring gjelder først og fremst muslimske gutter, ikke jødiske spedbarn.

Etter at Frps landsmøte ville ha forbud mot rituell omskjæring, har debatten igjen vært intens i norsk offentlighet. Redaktører i alle landets aviser har skrevet lederartikler om temaet. De har veid argumenter for og mot. Alle er enige om at et forbud ikke er veien å gå, selv om de samtidig innrømmer at diskusjonen er vanskelig og viktig. Spørsmålet ingen av dem har stilt seg, er imidlertid om dem det gjelder har fått med seg diskusjonen?

Ervin Kohn var raskt ute med å advare mot at et forbud mot rituell omskjæring i Norge vil føre til at jøder vil oppleve seg som uønsket. Men den muslimske minoriteten er mye større enn den jødiske minoriteten her til lands. Det er anslått at omkring to tusen muslimske kan bli omskåret på norske sykehus hvert år. Disse guttene er ikke åtte dager gamle – kanskje er de åtte år. Det viktigste i en islamsk tradisjon er at man er omskåret før puberteten. På St. Olavs hospital i Trondheim legger man derfor barna i full narkose fordi man antar at inngrepet kan virke skremmende. Trolig har barna mange spørsmål. Får de gode svar?

Nordmenn flest har lite kunnskap om hvordan omskjæring forbindes med fest, feiring og følelser av tilhørighet blant jøder og muslimer. På den annen side – hvor mye kunnskap har muslimer og jøder om medisinske, etiske og verdimessige innvendinger før de velger omskjæring for barna sine? I Israel og blant jøder andre steder finner det sted en økende problematisering av rituell omskjæring. Lite tyder på at det samme skjer i muslimske land eller blant muslimer i Norge. Man omskjærer barnet sitt fordi tradisjonen og de religiøse autoritetene sier det.

Det er et paradoks at foreldrene som beslutter at barna skal omskjæres på norske sykehus, kanskje ikke har det minste kjennskap til de etiske og kunnskapsmessige diskusjonene som pågår i storsamfunnet. Helsevesenet bør gis oppgaven som kunnskapsformidler, slik at foreldre vet hva de bestemmer seg for på sine barns vegne.

Det er viktig å oppleve kroppen som et fristed, og ikke som en religiøs markør.

Kunnskapen taler imidlertid for, og ikke mot, omskjæring, hevder mange, og refererer til at amerikanerne gjør dette i stor stil. Om lag halvparten av amerikanske gutter omskjæres – med henvisning til at amerikanske barneleger mener dette er et kunnskapsbasert helsetiltak.

Fra et norsk ståsted er det imidlertid viktig å få med seg at europeiske, kanadiske og australske barneleger har tatt sterk avstand fra det amerikanske synet. De hevder at amerikanerne lider av kulturelle fordommer, at de har underslått en rekke vitenskapelige studier som tyder på nedsatt seksuell opplevelse og senkomplikasjoner. De mener at det underslås at angivelige helsegevinster ikke er relevant for menn i vestlige samfunn og uansett ikke relevant for barn i noe samfunn. De legger også til at de amerikanske legene som utarbeidet den siste positive anbefalingen i USA, alle var omskåret. Det kan høres usaklig ut, men det illustrerer et viktig spørsmål i denne debatten: Hvem bør man lytte til?

I Norge er vi nesten nødt til å lytte til det norske helsevesenet. Det ville innebære at om en ikke-muslimsk familie tok sin sønn til et sykehus i Norge for å få ham omskåret, ville han blitt avvist i døren. Legene ville sagt nei. Det hadde ikke hjulpet å argumentere for at amerikanerne gjør det. Det hadde heller ikke hjulpet å si som enkelte norske redaktører, at omskjæring må være greit når fjerning av føflekker og fødselsmerker er greit. Legene ville ha informert om at foreldreansvaret i norsk helsevesen kun gir rom for å fremme behandlinger som kan anses å være til barnets beste. Å fjerne en føflekk er noe vi kan anta at et barn selv ville ha ønsket, men vi kan ikke anta dette med omskjæring. Forhuden har nemlig mange viktige funksjoner, og det finnes ingen viktige medisinske grunner hos friske barn til å fjerne den, ville man ha sagt.

Men når familien i eksemplet er muslimsk eller jødisk, kan man med loven i hånd be om omskjæring. Beskyttelsen av barns interesser, gjennom barnets-beste-prinsippet, oppheves eller omfortolkes i dette tilfellet. Sett fra utsiden kan det se ut som rettsvernet til norske gutter er ulikt avhengig av om de fødes inn i majoritetssamfunnets familier eller om de fødes inn i muslimske og jødiske familier. Er det forenlig med liberale verdier å mene at omskjæring av gutter i majoritetskulturen bryter med hensynet til barnets beste, mens omskjæring av barn i minoritetskulturer ikke bryter med prinsippet?

Sentralt blant liberale verdier står religionsfriheten. Like sentralt står foreldreansvaret – foreldre skal få lov til å forme sine barn. Asher Ohana skriver i Minerva at omskjæring er å sette et avtrykk på sine barn. Det markerer en positiv tilhørighet, og det er nettopp viktig ikke å velge dette selv, sier Ohana. Han og mange andre vil nok mene at den rituelle begrunnelsen faktisk gjør at inngrepet sett fra et muslimsk eller jødisk ståsted er til barnets beste.

Men en annen, ofte oversett, verdi i et liberalt samfunn er retten til å skifte syn. Det finnes mange land som praktiserer religionsfrihet uten at de er liberale. De slår hardt ned på folk som forlater troen eller skifter tro. I et liberalt samfunn, derimot, mener vi at det er enhver persons rett å endre sitt livssyn. I et slikt perspektiv er irreversible religiøse markører påført et barns kropp, en utfordring for vårt verdisett. Som Wasim Zahid formulerte det i Morgenbladet nylig, så kan vi ikke betrakte barn som religiøse. For å benytte oss av vår rett til en dag å opponere mot enhver religion, og ethvert livssyn, så er det viktig å oppleve kroppen som et fristed, og ikke som en religiøs markør.

Sentralt blant liberale verdier står også eierskapet til egen kropp. I USA har det vokst frem en bevegelse mot omskjæring som kaller seg «intaktivistene». Det handler om retten til å vokse opp intakt, og til selv senere å bestemme om et kontroversielt inngrep som fjerning av forhuden skal utføres på ens egen kropp. «Consent is everything», er kjerneverdien som lærere formidler til elever, foreldre til barn, leger til pasienter og forskere til informanter, i liberale samfunn i dag. Derfor vil ikke omskjæringsdebatten forsvinne i liberale land. Den vil tvert imot stige i styrke, nettopp fordi praksisen er så vanskelig å forene med både medisinsk etiske og liberale kjerneverdier.

Rituell omskjæring av guttebarn på norske sykehus ble en rettighet for jøder og muslimer i Norge i 2015. I praksis handler det om muslimer og ikke jøder. Vedtaket var politisk kontroversielt. Alt tyder på at loven blir stående noen år til. Det første vi da bør gjøre er å forsikre oss om at foreldre som ønsker å omskjære sine barn får veiledning og kunnskap om kontroversene. I dette spørsmålet kan man ikke akseptere at informasjonen hentes kun fra innadvendte religiøse autoriteter. Et barn på åtte år som omskjæres, fortjener at foreldrene har tenkt gjennom storsamfunnets mange motforestillinger. På lengre sikt synes de liberale verdiene å tale for en aldersgrense. Det handler om tilhørighet det også. Tilhørighet til det liberale.

Berge Solberg er professor i medisinsk etikk, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU Sekretær Klinisk Etikkomite, St. Olavs hospital, Trondheim.

Mer fra Debatt