Annonse

Annonse

00:00 - 19. mai 2017

Bulldoserbegrepet «medikalisering»

Etterspørselen etter medisinske svar på aktuelle livsutfordringer øker. Kanskje vi trenger en diagnose for komplisert sorglidelse?

Bulldoser: Kultursosiologen Eva Illouz kaller begreper som raserer den sammensatte veven av et samfunnsfenomen for «bulldoserbegreper». Mye tyder på at «medikalisering» kan kvalifisere til en slik merkelapp. 
Fotoillustrasjon: Christian Belgaux, kildefoto: Getty

Medikalisering

  • Et sosiologisk begrep om at stadig flere av menneskers problemer søkes forklart gjennom (bio)medisinske (individuelle) årsaksforhold og behandlet av helsevesenet.
  • Medikalisering kan blant annet knyttes til den forvitring som har skjedd av samfunnets tradisjonelle strategier for å gi mening til sentrale menneskelige erfaringer og eksistensielle grensesituasjoner som fødsel og død, smerte og lidelse.

Kilde: Store Norske Leksikon

Det norske langrennsmiljøet ble i vinter gjenstand for internasjonal gransking. De ble riktig nok frikjent for misbruk av astmamedisin, her hadde praksis angivelig vært undermedisinering fremfor overmedisinering, men utvalget trakk i tvil om bruk av forstøverapparatet er etisk forsvarlig fordi det kan betraktes som en «medikalisering av idretten» som sender feil signal til unge utøvere.

Begrepet «medikalisering» er ment å fange inn et fremtredende trekk ved moderne vestlige samfunn: vitale menneskelige erfaringer og eksistensielle grensesituasjoner, som fødsel og død, smerte og lyst og lidelser og avvik – blir mer og mer forstått og behandlet medisinsk. Intuitivt reagerer mange når idrettsprestasjoner blir for kunstig frembrakt, men gir bruken av «medikalisering» noen ytterligere forklaringskraft her?

 

Tross i at «medikalisering» er blitt innarbeidet i det offentlige ordskiftet, er det som analytisk begrep nokså utilfredsstillende som inngangsport til å forstå «de store spørsmålene» det kommer i kontakt med, som hvorfor stadig flere av livets områder ser ut til å bli gjenstand for medisinsk diagnostisering og behandling eller hvorfor leger og psykologer mer og mer ser ut til å gestalte allvitende presteroller. Kultursosiologen Eva Illouz kaller begreper som raserer den sammensatte veven av et samfunnsfenomen for «bulldoserbegreper»: fordi de griper om så mye, ender de med å forflate fenomenenes kompleksitet. Mye tyder på at «medikalisering» kan kvalifisere til en slik merkelapp.

 

I den medisinske sosiologien er særlig ett navn forbundet med «medikalisering» – den amerikanske sosiologen Peter Conrad. Den mest siterte enkeltartikkelen i søkedatabasen Google Scholar på «medikalisering» er signert Conrad: «Medicalization and social control» publisert i Annual Review of Sociology i 1992. Her gis følgende begrepsforklaring: «Medikalisering beskriver en prosess der ikke-medisinske problemer blir definert og behandlet som medisinske problemer, vanligvis som sykdom eller lidelser». Umiddelbart høres definisjonen tilforlatelig ut, men den rommer i realiteten flere motsetninger. En formulering som «ikke-medisinske problemer» kan nemlig vanskelig forstås på noen annen måte enn at Conrad pretenderer å vite hva som tilhører medisinen, og hva som ikke gjør det. Et slikt guddommelig innsyn lar seg imidlertid vanskelig forsvare epistemologisk, historisk og politisk. Bare spør videregående-elever etter at regjeringen i fjor innførte nye fraværsregler som nå krever legeattest.

 

Samtidig har denne innflytelsesrike fraseringen imidlertid en «gevinst» i og med at medikalisering blir å anse som en illegitim utvidelse av medisinens domene, og dermed noe å forfølge i maktkritikkens navn. Ikke overraskende er «medikalisering» i hovedsak forstått negativt i betydning «overmedikalisering». Det forunderlige er imidlertid at Conrad samme sted argumenterer for at medikaliseringsbegrepet ideelt sett også bør romme de antatte fremskrittene, som fødsler. De færreste vil bestride at medikaliseringen av fødsler har gitt redusert barnedødelighet og begrenset faren for kvinners liv. Senere i en artikkel fra 2010 gjentar Conrad det påståtte nøytrale ved medikalisering og trekker en sammenligning til andre utviklingstrekk i senmoderniteten som globalisering og sekularisering: sosiale prosesser som verken er å anse som gode eller dårlige per se. Spørsmålet er om Conrad her kan få i både pose og sekk: For mens de andre trendene rommer globaliseringsoptimister og -pessimister og inspirerer noen til å hylle sekularisering som kongeveien ut av overtro og andre til å fortvile over verdens avfortrylling, så synes medikaliseringsbegrepet å være frosset fast i et medisinsk-sosiologisk vokabular med tradisjon for å være i opposisjon.

Tydeligst kommer dette kanskje til uttrykk i psykiatri- og diagnosekritikken. Der bekymrer man seg helst for medikaliseringen av hverdagslivet ut fra ovenfra-og-ned-krefter, som de kommersielle interessene til legemiddelindustrien og lege- og psykologprofesjonens egeninteresser. Mens man desto sjeldnere betrakter medikaliseringen i nedenfra-og-opp-sammenhenger knyttet til holdningsendringer i befolkningen og økt etterspørsel etter medisinske svar på aktuelle livsutfordringer.

Heller ikke de maktkritiske blant oss er vaksinert mot intellektuell sløvhet.

 

De siste års debatt om hvorvidt komplisert sorglidelse burde være en egen diagnose, illustrerer hvordan man raskt konkluderer med at det representerer en uønsket sykeliggjøring av normaliteten, med de nevnte «usual suspects» som drivkreftene. I realiteten er bildet langt mer sammensatt: Et argument blant flere fastleger har vært at alternativet, slik det er i dag, er å diagnostisere hardt rammede sørgende med depresjon, og dermed øke faren for medikalisering, mens en egen diagnose for komplisert sorglidelse kunne unngått dette. Ergo er det ikke nødvendigvis slik at nye diagnoser må stå i ledtog med en medikalisering ovenfra, men også kan representere et ønske om demedikalisering fra legestanden.

Behovet for en sorgdiagnose oppstår heller ikke i et vakuum, og må nødvendigvis forutsette en mottagelighet i befolkningen som ikke var der tidligere. Her er det mulig å se for seg mange scenarioer. Som for eksempel en økt aksept for at sorg etter tap av nære kan virke lammende, og ikke nødvendigvis er forenlig med det å stå i arbeid. Som igjen kan relateres til gode sykelønnsordninger i det norske arbeidslivet, der man spør seg om de ikke også skal omfatte sørgende. Eller at døden er blitt tabu i moderne vestlige samfunn, og i liten grad snakkes om, slik at sorgen for mange oppleves som mer privat, og kanskje mer invalidiserende enn før, ettersom kulturen viser få tegn til å romme slike tapsopplevelser. Og således at det er mindre aksept for å gråte eller være lei seg på jobben.

 

Heller ikke de maktkritiske blant oss er vaksinert mot intellektuell sløvhet. Med internrevisjonen etterlyst her mener jeg ikke å bagatellisere fenomenet som begrepet «medikalisering» refererer til, men anerkjenne at det er blitt så innflytelsesrikt at vi er nødt til å se til verktøykassen om våre aktuelle redskaper er blitt sløve og ikke lenger er kapable til å registrere og reversere medikaliseringen. For i en tid med en rivende biomedisinsk utvikling, personlig skreddersydde genetiske tester lett tilgjengelig og det allestedsnærværende nettet som en utømmelig kilde til både mer kunnskap og helseangst i befolkningen, så trenger vi visst medikaliseringskritikken som aldri før. Som en nødvendig motmakt.

Ole Jacob Madsen er førsteamanuensis i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo og medredaktør av den aktuelle boken Snart er vi alle pasienter (Scandinavian Academic Press, 2017)

Annonse