Debatt

Velkommen til forskning på norsk!

Forskningsartikler på norsk bør bannlyses, sier Curt Rice, rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, i et intervju i Morgenbladet 31. mars. Samme dag kom Humaniora-meldingen med forslaget om å gi samfunnet gratis tilgang til norskspråklige tidsskriftsartikler i humaniora og samfunnsvitenskap. Hvis Stortinget er enig med Rice i at alt skal være på engelsk, er saken tapt. Derfor skal jeg begrunne hvorfor de ansatte i store deler av forskningen, ikke minst ved rektorens egen institusjon, er profesjonelt tospråklige.

Høgskolen i Oslo og Akershus er landets største utdanningsinstitusjon for andre helseprofesjoner enn leger. Veksten i internasjonal publisering ved Fakultet for helsefag har lenge vært imponerende. Men de beholder også sin nære tilknytning til helsesektoren og profesjonsutøvelsen, blant annet ved å publisere i Sykepleien Forskning, som distribueres fritt på nettet av Norsk sykepleierforbund. Tidsskriftet har publisert studier som avdekker utbredt feilmedisinering i norske sykehjem. Ved å publisere der, fikk forskerne øyeblikkelig kontakt med helsesektoren. Hver vitenskapelige artikkel i Sykepleien Forskning publiseres med invitert kommentar fra praksisfeltet og med interaktiv mulighet for diskusjon. Slik bidrar tidsskriftet til at en i økende grad forskningsbasert helsetjeneste er i direkte kontakt med hvordan forskningsresultater blir til og kan undersøke dem med kritisk kompetanse.

Store deler av forskningen er og bør være profesjonelt tospråklig for at samfunnet kan ta del i og bruke forskningen.

Grunnen til at mange norske forskere er profesjonelt tospråklige, kan også forklares historisk. I opplysningstiden gikk forskningen gradvis over fra latin til folkespråkene. Med nasjonsbyggingen og demokratiseringen forsvant latinen helt. Men forskerne var fortsatt en liten internasjonal elite. De var flerspråklige, ikke tospråklige. Francis Bull (1887–1974), som er mest kjent som en folkelig formidler på norsk, var med å starte det vitenskapelige tidsskriftet Edda (som nå åpnes) i 1913. Tidsskriftet hadde et redaksjonsråd med 170 medarbeidere i ti ulike land. Tunge hefter utkom med artikler på engelsk, fransk, tysk, dansk, norsk og svensk. Senere ble Edda en tynn blekke som norske litteraturforskere skydde. Høyere utdanning var ikke lenger et elitefenomen, men et samfunnsgode for stadig flere. Unge ansatte med store flokker av studenter opplevde at samfunnet ville ta del i forskningen og valgte å publisere på norsk i Norge. Forskningen fantes i bokhandelen og i et nytt vitenskapelig format som het stensil og kom på pensum.

Nå har vi fått en reinternasjonalisering som er nødvendig for å styrke fagenes vitenskapelighet. I dag bruker 78 prosent av humanistene og 83 prosent av samfunnsforskerne internasjonale språk i minst en av sine publikasjoner. Andelene er økende. Men samtidig publiserer 65 prosent av humanistene og 53 prosent av samfunnsforskerne vitenskapelig på norsk. Det ene utelukker ikke det andre.

Forskere er ikke profesjonelt tospråklige fordi de vil bevare norsk som fagspråk. De publiserer ute og hjemme fordi de både vil bidra internasjonalt og være samfunnsrelevante. Noen forskningsresultater har større relevans for den kulturen og det samfunnet som studeres enn for det internasjonale fagsamfunnet av spesialister.

Humaniora-meldingen foreslår den største helomvendingen hittil for å gjøre norsk forskning åpen. De norskspråklige tidsskriftene utgir opptil halvparten av forskningsartiklene i sine fag. De andre artiklene spres mellom flere tusen internasjonale eller utenlandske tidsskrifter. De er gjerne spesialiserte, for eksempel Journal of Youth Studies og Journal of Family History, mens det nasjonale tidsskriftet, for eksempel Sosiologisk tidsskrift og Historisk tidsskrift, er felles faglige fora for debatt, bokanmeldelser og artikler med særlig relevans i Norge. Derfor gir det mest mening å åpne akkurat disse tidsskriftene. Tradisjonelt har de lesere og forfattere også i fagsammenhenger utenfor forskningsinstitusjonene. Sist jeg bladde i Internasjonal Politikk, var det en artikkel der av utenriksministeren.

Store deler av forskningen er og bør være profesjonelt tospråklig for at samfunnet kan ta del i og bruke forskningen. Derfor er forslaget om å åpne de norske tidsskriftene viktig. Flere grunner til å åpne dem er gratis tilgjengelig på norsk og engelsk i: Gunnar Sivertsen: Norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter i humaniora og samfunnsvitenskap. Forfatterkrets, formål og mulighet for åpen tilgang (NIFU, 2013). Gunnar Sivertsen: Patterns of internationalization and criteria for research assessment in the social sciences and humanities (Scientometrics, 2016).

Gunnar Sivertsen, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

Mer fra Debatt