00:00 - 07. april 2017

Ut med norsk og inn med engelsk?

I Morgenbladet 31. mars kan vi lese at rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) ønsker «Ut med norsken!». Det er en urovekkende uttalelse fra øverste leder av en høgskole som har utdanning for profesjonsutøvelse i Norge som sin fremste oppgave. HiOA utdanner en stor andel grunnskolelærere, barnehagelærere, sykepleiere, vernepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer for en yrkesutøvelse i Norge. Arbeidsspråket deres er, og må være, norsk.

I norsk høyere utdanning, ser man en økende tendens til at det engelske språket tar over for det norske, samtidig som det norske språket taper status som fagspråk innenfor flere vitenskapsdisipliner. Mange forskere publiserer kun på engelsk. Ansatte i høyere utdanning forteller om arbeidsmiljø der kommunikasjonen utelukkende foregår på engelsk – også i møter der det kun er norskspråklige til stede.

En bruker ikke staur når en skal fjerne ei flis.

Det kan se ut til at norske profesjonsutdanninger ofres i streben etter å tilhøre det «globale forskningsfellesskapet». I globaliseringens tid står internasjonalt forskersamarbeid og forskningsformidling i høysetet. Da blir internasjonal rekruttering en selvfølge, og det å kunne norsk ikke lenger et absolutt krav. Studenter må i økende grad forberede seg på å møte forelesere som underviser på engelsk.

Denne utviklingen er ikke uproblematisk. Det er betimelig å spørre: Mener høgskoler og universiteter at det er likegyldig om undervisningen foregår på engelsk eller norsk, til tross for at de utdanner lærere til norsk skole eller sykepleiere til norske sykehus?

Studentene skal dokumentere kunnskaper og handlinger på norsk, og i sin yrkespraksis skal de kommunisere effektivt med kollegaer og en målgruppe bestående av mennesker i alle livsfaser, med ulik bakgrunn, og som i de fleste tilfeller fortsatt har norsk som sitt førstespråk. Å beherske språket er en forutsetning for høy faglig kvalitet. Språk og fag kan dermed ikke sees adskilt. Utilstrekkelige norskspråklige ferdigheter hos profesjonsutøveren kan få direkte konsekvenser for mottakeren av profesjonens tjenester. Vi trenger derfor et rikt utviklet norsk språk til bruk i faglig sammenheng.

Professor Anders Johansen, sier at språket er det viktigste av alle vitenskapelige instrumenter, og spør: «Hvordan kan forskere som ellers aldri blir lei av å perfeksjonere sine instrumenter og metoder, si seg tilfreds med et språk som de ikke har et førsteklasses forhold til?» Det blir både unyansert og upresist. For å si det mer folkelig: En bruker ikke staur når en skal fjerne ei flis. I arbeidet med å utvikle, utveksle og formidle kunnskap, må vi ta i bruk det språklige verktøyet som både vi og studentene mestrer best. 

Konklusjon: En utdanningsinstitusjon i Norge som tilbyr profesjonsstudier innen skole, helse- og sosialfag, vil i hovedsak utdanne til og forske på en norsk virkelighet. Da kommer vi ikke utenom gode ferdigheter i norsk og et velutviklet norsk fagspråk. Å bannlyse publisering på norsk blir som å kaste ungen ut med badevannet. Det vil vi sterkt fraråde.

Jorunn Store Johansen er høgskolelektor, HiOA. Kari Mari Jonsmoen er førsteamanuensis ved HiOA & Marit Greek, førstelektor, HiOA.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse