En forskers innsats ender ofte med et sterkt antiklimaks. Tiden hun jobber på prosjekt finansiert av Norges Forskningsråd, er topp. Tre år og mange millioner forskningskroner senere skal resultatet presenteres for brukerne i Oslo. For samfunnsvitere betyr det gjerne departementene og Norad. Så kommer beskjeden fra Forskningsrådet: du får seks minutter til å presentere funnene, og maks tre slides i powerpoint-en.
Denne uken presenteres elleve slike flerårige prosjekter på avslutningskonferansen i Oslo, arrangert av Forskningsrådet. Det blir elleve «sound bites». Pluss korte kommentarer og superkorte paneldiskusjoner. Forskerne kommer fra utland og innland. Alt og alle pakket inn på et halvdagsmøte mellom morgenkaffe og lunsj. Hvordan er det blitt slik? En gang for lenge siden var det heldagsmøter eller mer, gjerne litt utenfor Oslo (som Soria Moria), der forskningsopplegg, resultater, policy og betydningen for samfunnet faktisk ble diskutert mellom forskere, brukere og forskningsbyråkrater. Det skapte i hvert fall et grunnlag for en kunnskapsbasert politikk.
Men kunnskap og sound bites er to helt forskjellige ting. Det gjelder spesielt kompliserte spørsmål om samfunnsutvikling og konsekvenser av politiske endringer. Denne ukens seanse er viet temaene økonomisk demografi, fattigdom, reproduktiv helse, økonomi, og kvinner, fred og sikkerhet. Alt mellom morgenkaffen og lunsj.
Kunnskap og sound bites er to helt forskjelllige ting.
Er det brukerne som nå vil ha sound bites? Eller antar Forskningsrådet at det er dette de vil? Hvem driver en slik institusjonalisering av hangen til enkle og korte konklusjoner?
En annen ting har også skjedd. Forskningsrådet har åpenbart mistet troen på at forskerne selv kan formidle resultater av arbeidet sitt. I forkant av møtet har en liten stab konsulenter intervjuet lederne for de elleve prosjektene om hva de har funnet (dette i tillegg til formelle rapporter forskeren må skrive om måloppnåelse). Konsulentene skal så tilrettelegge dette materialet og videreformidle det til brukerne.
Oppmuntrer ikke det forskerne til å forsømme ansvaret de har for å formidle? Eller er det iboende krefter i Forskningsrådets store byråkrati som søker mer kontroll og skaper mer byråkrati?
Denne gang fikk forskerne også tilbud (av typen «an offer you can’t refuse») om bistand til å utforme power point-en. Siden en amerikansk stiftelse finansierte deler av et program, ble et kommunikasjonsfirma fra Washington hentet inn for å kurse de norske forskerne. Innledende kursing foregikk elektronisk, men firmaets direktør blir også fløyet til Oslo i forkant av halvdagsmøtet, for å sikre at powerpointene holdt mål.
Trenger virkelig dagens norske forskere bistand helt fra Washington for å lage en powerpoint på tre bilder? Skal det først kurses, finnes kanskje like gode og mer kortreiste alternativer?
Tenk, sier en forsker til seg selv, om det hadde vært litt mer tid og interesse for hva vi faktisk har arbeidet med i disse årene.
Astri Suhrke er seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt.