Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Taraku: Kvinner mot likestilling

Kvinner som under­trykker kvinner – hvordan skal vi konfrontere dem, spør Sylo Taraku.

For mange nordmenn er det vanskelig å forstå at kvinner som lever i andre land og i andre kulturer frivillig og aktivt støtter kvinneundertrykkende tradisjoner og praksiser. Redaktør av Broen.xyz, Hilde Sandvik, skrev nylig på sin åpne Facebook-profil:

«Kvinner som stemmer for kvinneundertrykking, kvinner som set si ære i å halde oppe æreskultur, kvinner som bruker krefter på å gjere sin eigen plass i verda mindre: Det er komplett ubegripeleg. Eg kjem aldri til å forstå det.»

Ja, dersom en forutsetter at disse kvinnene har valgfrihet blir deres selvdestruktive valg uforståelige. Men i virkeligheten er ikke denne valgfriheten alltid reell. Blir man født i kollektivistiske og patriarkalske kulturer, blir man sosialisert inn i de kulturelle normene som gjelder der.

 

I muslimske land står ikke kjønnslikestillingen særlig sterkt, for å si det forsiktig. Selv om det også der er store variasjoner. Fra det relativt moderne Tyrkia, til det kvinnefiendtlige og undertrykkende regimet i Saudi-Arabia. Hva som skyldes patriarkalsk kultur og hva som skyldes religion er et høna-eller-egget spørsmål. Men det at mannen har en beskyttelsesrolle gir ham også et ansvar for «sine» kvinners atferd. Kvinnen skal være lydig. Bryter hun normene, kaster hun skam over hele slekten. Hun risikerer straff, og i verste fall å bli utstøtt eller, i ekstreme tilfeller, drept.

Mannen ivaretar familiens ære. Kvinnen er avhengig av hans beskyttelse. Alle kjenner sin plass. Å bryte ut skaper kaos og ødelegger samfunn. Religion og tradisjon skaper orden. Denne måten å se på samfunnet på har også hatt en sterk tradisjon i kristendommen og Vesten. Vi snakker her om samfunn som ikke har andre støttestrukturer og sikkerhetsnett — dermed blir familien og slekten alfa omega.

Mødrene har et særskilt ansvar for å overføre disse verdiene videre til sine døtre. En ting er om sønnene i huset får dårlig oppdragelse, men dersom døtrene blir rebelske og ikke oppfører seg, da er det mødrene som får skylden. Derfor er mødrene i praksis ofte mer kontrollerende i jenters liv enn fedrene. Slik blir kvinner viktige tradisjonsbærere i patriarkalske samfunn.

 

Når en emigrerer til et fritt og likestilt land som Norge, blir dette mer komplisert. Det tradisjonelle levesettet fra opprinnelseslandet har ikke støtte i storsamfunnet. Kvinners lydighet er snarere i direkte konflikt med samfunnets normer om likestilling og individets frihet. Her blir jenter og kvinner mer bevisste sine rettigheter, og her er de ikke på samme måte avhengige av familiens beskyttelse. Det er likevel ikke uten risiko å bryte ut. For mange er det dramatisk. Å bli utstøtt fra familien og miljøet sitt er en høy pris å betale.

Dersom døtrene blir rebelske og ikke oppfører seg, da er det mødrene som får skylden.

Mange muslimske jenter i Norge opplever et press fra både storsamfunnet og miljøene sine. For noen blir valget trygghet og tilhørighet i sitt miljø. Andre utfordrer tabuene i familien og miljøet eller bryter ut. De fleste prøver å tilpasse seg i et liv mellom to kulturer.

Det kan gi seg utslag i at unge muslimske jenter søker å få aksept i sitt miljø gjennom å bruke hijab, og dermed vise sin fromhet. Samtidig som de vil ha aksept i storsamfunnet gjennom å gjøre hijaben til et spørsmål om valgfrihet og individuelle rettigheter. Noen forsøker til og med å gjøre hijaben til et symbol for feminisme.

Et av de grelleste eksemplene på dette er kvinnelige medlemmer av Islam Net, som krever respekt fra storsamfunnet, men samtidig forsvarer kjønnssegregering og steining av kvinner for utroskap. Det totalitære islamske samfunnet de idealiserer er for dem større enn kvinners interesser og individuelle rettigheter. Da Islamsk Råd Norge ansatte en medarbeider som bruker heldekkende niqab skapte det med god grunn sterke reaksjoner, både fra storsamfunnet, men også internt i organisasjonen. Niqab er ikke bare en sterk identitetsmarkering, men symboliserer også en demonstrativ avstand til samfunnet.

 

På den andre siden finnes det progressive muslimske kvinner som fremmer likestillingsidealer. Slik som de skamløse jentene og organisasjonen LIM, bare for å nevne noen. Det er med andre ord verdikonflikter innad i miljøene og selv innad i familier. Ifølge Fafo-rapporten «Assimilering på norsk», er det også klare indikasjoner på en verdiassimilering blant etterkommere av innvandrere. Innvandrernes barn har altså et verdisyn som på mange viktige områder skiller seg sterkt fra foreldrenes. Dette gjelder både med tanke på sekularisering (privatisering av religion) og et mer tilpasset syn på likestilling og homofili.

Det gir grunnlag for en viss optimisme, men sosial mobilitet er avgjørende. For ingenting bidrar mer effektivt til likestilling enn kvinners økonomiske selvstendighet. Når mannen ikke lenger har den primære forsørgerrollen, endrer det kjønnsrelasjonene. Problemet i dag er at kvinner med flyktningbakgrunn er økonomisk marginale. Under halvparten deltar i yrkeslivet, i noen grupper så få som bare 22 prosent. Dette skyldes først og fremst manglende kompetanse og muligheter i det norske arbeidsmarkedet, men i noen miljøer også en forventning om at kvinner skal prioritere å ta seg av barna hjemme.

 

Hvordan bør et liberalt samfunn forholde seg til denne problematikken? Det er et spørsmål vi drøftet i Brochmann II-utvalget. Det er særlig et dilemma når kvinner selv forsvarer praksiser som fra utsiden kan virke kvinneundertrykkende. Hadde Norge ikke vært en velferdsstat, ville det vært enklere å forholde seg til slike prinsipielle spørsmål. I et liberalt samfunn kan individer kreve respekt for sitt privatliv. Om kvinner velger kjøkkenet fremfor arbeidslivet er det opp til dem selv. Men i en liberal velferdsstat kan man ikke uten videre forlange at andre samfunnsborgere betaler for valg en gjør i privatlivet. Som Brochmann-utvalget formulerer det: «Hvis kostnadene skal bæres av noen andre, må dette begrunnes i noe annet enn den enkeltes frihet.»

Utvalget anbefaler «å utvikle en tydeligere politikk for forventnings- og normdannelse på kortere sikt.» Tilrettelegging og inkludering skal kombineres med tydelige forventninger om tilpasning og deltagelse. Utvalget påpeker at tydeligere forventninger fra storsamfunnet kan skape en viss konflikt, men understreker at konflikt ikke kan avskaffes; «Det er en uomgjengelig ingrediens i utviklingen av tillit og integrasjon.»

Det er historieløst å tro at likestilling kan komme av seg selv. Endring krever inkludering, men også konfrontasjon – selv når konservative kvinner står i veien.

Annonse