Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Mehsen: Allahu akbar — Gud er større

Det er på tide å ta Allah tilbake, skriver Nora Mehsen.

Allahu akbar – Gud er større. To ord som kimer når det gode eller onde faller over oss. Når vi skal be, føler befrielse, begjær, besluttsomhet, fortvilelse og sorg. To ord som den syriske faren skriker seg hes på når han holder sin livløse datter i armene, som en ung atlet former leppene til før hun skal konkurrere, som gjaller ut av Skam-Sanas bønne-app på mobilen når hun sitter på trikken i Oslos gater.

Allahu akbar – to ord som nærmere 1,6 milliarder muslimer over hele verden finner styrke og tilflukt i — forbindes sørgelig nok ofte med terrorisme, massakrering og ekstremisme. Gjennom å bli besudlet og forvrengt av personer med destruktive agendaer, løper bokstavene også uislamske ærend.

 

Da flyene styrtet 11. september 2001 i USA hadde terroristene en huskeliste med seg. Der sto det at de måtte ha i mente å rope de hellige ordene med det samme situasjonen eskalerte – dette ville plante frykt i hjertene til de vantro. De samme ordene rallet ut fra terroristenes munn under angrepene på en synagoge i Jerusalem i 2014, Charlie Hebdos kontorer i Paris i 2015, Bataclan-teateret samme by og år – og listen kunne fortsatt.

Allahu akbar – det selvmordsjihadister utstøter før sine siste åndedrag, for å slå fast at handlingen er Guds vilje, og at en guddommelig belønning venter i et evig paradis.

I disse tider trenger de troende sin Allah mer enn noensinne.

 

Når jeg skriver disse ordene, minnes jeg morgenene fra barndommen min i Amman, Jordan. Hvordan jeg fant tonene «Allahu akbar, Allahu akbar» umåtelig vakre idet de kastet ekko mot de hvite steinveggene i byen, og vekket den varsomt i demringen. Eventuelt rev deg brutalt ut av søte drømmer, hvis du bodde for nær bønnetårnet. Jeg husker bestemoren min som ba sine fem daglige bønner, fajr, dhuhr, asr, maghrib, isha. Hvordan hun svøpte seg inn i et klede og gikk inn i og bortenfor seg selv, meditativt, ærbødig, selvransakende. «Gud er større» var et mantra gjennom denne fysiske, psykiske og spirituelle øvelsen som tilbedelsen hennes utgjorde.

 

Muslimer er ikke de eneste som opplever å bli frarøvet dette uttrykket. Allahu akbar er også en utbredt term blant kristne som har opprinnelse i land hvor majoritetsbefolkningen består av muslimer. For disse er ikke «Allah» en islamsk, men arabisk term, som viser til Skaperen av jorden vi lever på. Mange kristne er derfor også bunnløst fortvilte over at ordene de messer i kirken, og i hverdagen ellers, blir kuppet av politiske agendaer for å legitimere vold og undertrykking.

Islamske symboler og det arabiske språket blir ofte gjort til gjenstand for politisering. Ulike konkurrerende stemmer hevder at deres religionsfortolkning og verdensbilde er det eneste sanne. Jeg, og et overveldende flertall av mine muslimske brødre og søstre, vil ikke gå med på at en liten gruppe ekstremister skal få okkupere Islam. Det er våre røster som bør lyttes til. Det er på tide å ta Allah tilbake.

 

De som i størst grad blir rammet av islamistisk terrorisme, er muslimer selv og andre som bor i majoritetsmuslimske land. Religiøse minoriteter som kristne og yezidier, blir ofte utpekt som målskiver for jihadistenes hat. I alt det sørgmodige og brutale disse menneskene opplever, er det forståelig at de klamrer seg til troen på at det må være noe større, en mening bak den jordlige elendigheten. En slik søken er det mange som kjenner, i en eller annen form, når vi bevitner det som skjer i verden. Troende eller ei.

For de som tror er det nettopp troen som kan gi krefter til å stable en selv og ens medmennesker på beina. Gudene skal vite, at i disse tider trenger de troende sin Allah mer enn noensinne.

Annonse