Kjønnsorganer i bevegelse​

Fenomenet intimkirurgi er foreløpig relativt lite her i Norge, men blant annet i USA og Storbritannia er det nå den typen kosmetisk kirurgi som øker mest. Kroppsfokuset har altså beveget seg til underlivet. Unge kvinner bekymrer seg for om de er vanskapte, og flere vurderer om de skal la seg operere. På nettsidene til plastikkirurgiske klinikker beskrives normale kjønnslepper som avvikende, skjemmende og deformerte. Denne plansjen er fra Hospital for happy women i Sør-Korea. Etter mitt skjønn er det eneste unormale underlivet det de kaller «normality»:

Hva er så problemene med kosmetisk intimkirurgi? En viktig rettesnor for leger er primum non nocere, eller for det første, ikke skade. Man skal ikke gi behandling som kan skade pasienten, med mindre gevinsten av behandlingen oppveier risikoen.

De som driver med intimkirurgi, hevder at det er trygt. Ja, i de fleste tilfeller er det det. Men all kirurgi innebærer risiko, og det finnes mange eksempler på mislykket intimkirurgi, hvor kvinnen i verste fall får kroniske smerter og et ødelagt seksualliv. Halfdan Vier Simensen viser selv fram eksempler på dette i TV-programmet Innafor (i episoden «Fiks meg»). I USA finnes det klinikker som spesialiserer seg på å rette opp i mislykket («botched») intimkirurgi. Den danske forfatteren Bente Clod, som har skrevet boka Pixi perfekt, har snakket med mange ungjenter som er plaget med både smerter og nedsatt følsomhet etter intimkirurgi, eller har ubehag fordi kirurgen har fjernet for mye av kjønnsleppene. Som alle kroppsdeler har kjønnsleppene en funksjon, nemlig å beskytte de følsomme strukturene innenfor.

Og en etisk bevisst kirurg skal ikke si hva han synes om pasientens utseende, slik Halfdan Vier Simensen gjorde i NRK-programmet Innafor. Han skal spørre hva hun synes, og hva hun ønsker å endre på.

Den etiske dimensjonen handler også om markedsføring av kosmetisk kirurgi. Legeforeningens etiske regler (III, § 1), og forskriften om markedsføring av kosmetisk kirurgi, sier begge at markedsføringen skal være nøktern og saklig, og ikke bruke ladede ord som som spiller på lyter eller fordommer mot normale kroppsvariasjoner. Men mange plastikkirurgiske klinikker gjør nettopp dette. Legeforeningens råd for legeetikk har gjentatte ganger kritisert klinikkenes markedsføringsmetoder, sist i årsberetningen fra 2016, og rådet har nå sendt problemstillingen til Legeforeningen sentralt.

Ifølge straffelovens §§ 284 og 285 er det forbudt å gjøre inngrep som skader eller påfører en kvinnes underliv varige forandringer. Formålet med bestemmelsene er naturligvis å hindre kjønnslemlestelse. Men for den som kan litt anatomi, er det åpenbart at grensa mellom de mildeste formene for kvinnelig omskjæring (fjerning av forhud og/eller små kjønnslepper) og intimkirurgenes labiaplastikk og «clitoral hood reduction» er tynn som en sytråd. Og når kvinner i Egypt og Indonesia oftest blir omskåret av lege på pene klinikker, med bedøvelse, blir likheten påtrengende.

---

Innafor-debatten

---

I Danmark har helsemyndighetene vurdert at kosmetisk intimkirurgi rammes av lov om kjønnslemlestelse, og dermed er forbudt. Det foregår likevel, da under dekke av å være medisinsk, men i det minste har myndighetene tatt et standpunkt og satt visse begrensinger for virksomheten.

Jeg har lenge lurt på hva som ville skje hvis en 18-åring fra Senegal kom til Aviva helse og ba om å få stusset kjønnsleppene og forhuden. Ville kirurgen tenkt at hun bare var offer for det vanlige skjønnhetstyranniet (som vi visstnok bare må bøye oss for), eller ville han fått en nagende følelse av at dette var fordekt omskjæring, og at presset kom fra familien? Vil han operere, eller vil han avvise henne?

Kvinner har rett til å bestemme over egen kropp. De som ønsker skjønnhetsoperasjoner, står fritt til det. Men det er også god kvinnesak å kjempe mot kroppshysteri som fører til at kvinner (og menn) får utført potensielt skadelige inngrep. Simensen synes å oppfatte seg selv som en edel ridder som lytter til kvinnene (i motsetning til de onde gynekologene?) og respekterer valgene deres. Men når kvinner kritiserer virksomheten hans, er han ikke så lyttende lenger. Da omtaler han meningsmotstandere som talibanere, og kvinnene bak 8.mars-parolen «La fitta flagre fritt» som «smakløse, intolerante og kvinnefiendtlige».

En etisk bevisst kirurg skal ikke si hva han synes om pasientens utseende.

Når han så fraskriver seg alt ansvar for egen virksomhet ved å si at det er kvinnene som skaper skjønnhetstyranniet, og at «kvinner ser feil overalt», klarer han det kunststykket å tråkke på både sine egne kunder og på dem som kritiserer virksomheten hans. Vi er visst dumme enten vi vil ha kosmetisk kirurgi eller ikke vil ha det.

Men hvis Vier Simensen og hans likesinnede virkelig har kvinners velvære som hovedmål, hva med å tilby korrigerende operasjon til kvinner som er kjønnslemlestet, og som virkelig lider? De kunne antagelig fått avtale med det offentlige om hel eller delvis dekning for slike operasjoner. Det hadde vært god kvinnesak!

Pernille Nylehn, Gynekologisk avdeling Haugesund sjukehus.