Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Familieløse menn

Menn står i fare for å falle ut av den menneskelige reproduksjonen. Biologisk feminisme er en trussel mot likestillingen.

Trillepappa: Det er noe selvmotsigende i at kvinner søker seg en generell adgang til å ekskludere faren i en tid hvor menn som aldri før triller barnevogn og engasjerer seg i omsorgsarbeid, skriver Andreas H. Bjercke. Foto: Adam Angelides / Getty Images

Fakta

  • Barn til single Nordmenn sier nei til offentlig betalt befruktning for single kvinner. Motstanden er sterkest i Oslo og blant folk med høyere utdannelse, viser en meningsmåling gjort av Norstat for Vårt Land.
  • I utkastet til nytt partiprogram som skal vedtas på Arbeider­partiets landsmøte denne helgen, står det at partiet «vil åpne for assistert befruktning for enslige».
  • Motstanden mot et offentlig finansiert tilbud er sterkest i Frp, KrF og Høyre.
  • I dag er det bare Venstre og SV som har programfestet at single bør kunen få hjelp til å få barn på lik linje med par.

Camilla Stoltenberg kom nylig med en interessant refleksjon i Morgenbladet. Hun fremholder at gutter nå i større grad enn jenter faller ut av skolen og at menn utgjør et mindretall av studentene ved universitetene. Skole og studiekompetanse gir makt. Det er imidlertid ikke bare innen skole og studier at kvinner overtar makten. Mange politiske partier programfester nå at kvinner bør få en generell adgang til det som betegnes som «assistert befruktning». Menn er altså også på vei til å falle ut som part i den menneskelige reproduksjon, og uten mennesker ingen politikk. Den politiske organisering av opphavet til menneskeliv, den menneskelige reproduksjon er derfor en av samfunnets viktigste saker. Potensielle endringer i bioteknologiloven burde derfor være gjenstand for større debatt.

 

Til nå har det først og fremst vært eggdonasjon som har vært fremme i den norske debatten, men spørsmålet om det skal gis en generell adgang for «enslige» kvinner til «assistert befruktning» er minst like viktig og de politiske motsetninger kommer også klarere frem. For eksempel ønsker de fleste partier å beholde fedrepermisjonen samtidig som de er i ferd med å gi det som betegnes «enslige kvinner» adgang til «assistert befruktning». Selv om en med «enslig kvinne» sikter til kvinner som står utenfor et parforhold, kan i dag alle kvinner velge å stå utenfor dette. Det som en politisk åpner for, er derfor å gi alle kvinner adgang til å erstatte mannen med en sædbank og dermed i prinsippet, til et samfunn med familieløse menn. En årsak til at dette nærmest ikke blir diskutert kan være den kvinnebiologiske språkbruken. Ordet «surrogat» betyr for eksempel erstatning men brukes kun når menn erstatter kvinnen med en kjøpt livmor. Når kvinner erstatter mannen med en sædbank blir det betegnet som «assistert befruktning». En forskjell i ordbruk som forklares med at en med biologisk sikkerhet vet at kvinnen som føder barnet er moren, mens det hersker biologisk usikkerhet om farens identitet. Farskapet er altså avhengig av om en med sikkerhet kan fastslå om mannen er faren, og her begynner det å bli farlig. For det betyr at menn kun kan sikre sitt farskap ved å etablere mannsautoritære samfunnsstrukturer som kontrollerer kvinnen og reproduksjonen. Et ikke ukjent fenomen mange steder i verden. Det hadde kanskje vært bedre å kalle en spade for en spade og betegne kvinnens erstatning av faren med en sædbank som, surrogati.

Ordet «surrogat» betyr for eksempel erstatning, men brukes kun når menn erstatter kvinnen med en kjøpt livmor.

 

Denne tilpasningen av kjønnspolitikken til den kvinnelige biologi burde ha ført til en debatt om feminismen. For utgangspunktet for moderne feminisme er nettopp å tilbakevise mannens tusenårige påstand om at kvinnen har en egen natur, og biologi er og blir natur. Hvis derfor kvinner driver frem politiske rammer for den menneskelige reproduksjon som er tilpasset den kvinnelige biologi, så bryter dette med den feministiske tese at kvinner ikke har en egen natur.

Dette kan vurderes opp mot to viktige kvinnelige tenkere. Simone de Beauvoir og Judith Butler. Tenkningen til Simone de Beauvoir er preget av at menneskets eksistens ikke er et gitt fenomen men noe som stadig må erobres. Hun fremholdt at vi ikke må glemme at mennesket er en tokjønnet skapning og beskriver kvinnen som eksponent for det immanente og stofflige mens mannen mer er eksponent for det transcedente og ikke-stofflige. Judith Butler tar på sin side utgangspunkt i strukturalismen (M. Foucalt) som hevder at samfunnet er et resultat av valgte sosiale strukturer. Det finnes derfor ikke noen grunnleggende kjønnslig identitet eller natur. Kjønnslig identitet er og blir et resultat av valgte samfunnsstrukturer. Hennes kritikk av den binære kjønnsmatrisen som deler kjønn inn i et tosidig utviklingsmønster med sine motsatser i det kvinnelige og mannlige har hatt stor betydning. I sum kan en si at Simone de Beauvoir fokuserer på at likestilling er relatert til brobygging mellom eksistensielle kjønnsforskjeller mens Judith Butler har et renere sosialpolitisk syn på dette.

 

Både Simone de Beauvoir og Judith Butler er opptatt av at sosiale faktorer påvirker kjønnslig adferd, men av de to er det først og fremst Judith Butler som har gitt opphav til det som kan betegnes som sosial kjønnsteori, at kjønnslig adferd først og fremst er et resultat av sosiale faktorer. Et lite omtalt men viktig konsekvens av dette er at kjønnspolitikken orienterer seg i en biologisk retning. For når alle kjønnsforskjeller blir relativisert til sosiale faktorer vil de endelige og absolutte forskjellene være de biologiske. En kjønnspolitikk og feminisme som ukritisk relaterer seg til sosiale faktorer fører derfor lett til en biologisk orientert kjønnspolitikk og feminisme. Et syn som kan betegnes som «biologisk feminisme». Kjønnsforskjellene blir til binære biologiske forskjeller mellom kvinner og menn og ironisk nok fører dette oss tilbake til gamle biologiske kjønnsroller. Kvinnens hovedoppgave blir å føde barn, og siden kvinner fortsatt trenger å finansiere barnehager og barnetrygder, menn som økonomiske forsørgere.

 

En lovgivning som er tilpasset den kvinnelige biologi fremtrer derfor som likestillingspolitisk reaksjonær og dette vil sannsynligvis få konsekvenser. For med tiden vil den materielle virkelighet komme frem. Menn vil på arbeidsplasser, barnehager og skoler møte kvinner som har erstattet dem med en sædbank for å få barn og dette vil sannsynligvis bli oppfattet som misbruk fordi kvinner like fullt vil basere seg på arbeidskraften til alle menn for å finansiere de nødvendige barnehager, skoler og barnetrygder. Den politiske tilpasningen av rammene for reproduksjonen til den kvinnelige biologi og observasjonene til Camilla Stoltenberg falsifiserer dermed den sosiale kjønnsteori. Simone de Beauvoir har rett. Kjønn er komplekst. Kvinner har derfor et ideologisk valg. De kan velge den likestillings- og likeverdsorienterte feminisme eller de kan orientere seg mot den biologiske feminisme, men gjør de det siste vil nok menn stille spørsmål om kvinner egentlig ønsker likestilling. For det er noe selvmotsigende i at kvinner søker seg en generell adgang til å ekskludere faren i en tid hvor menn som aldri før triller barnevogn og engasjerer seg i omsorgsarbeid. Dette kan fortsatt unngås men da kan ikke kvinner organisere samfunnet etter den kvinnelige biologi. Feminismen er ikke kun relatert til kvinner, den former livene til både kvinner og menn.

Andreas H. Bjercke er trebarnsfar.

Annonse