00:00 - 24. mars 2017

Vestens skyld?

Solidaritet og likeverd er fraværende i de fleste kulturer. Simpelthen fordi folk orienterer sine liv etter andre verdier.

Globalt: En russisk turist filmer en slangetemmer i Pushkar, Rajasthan, 2009. Foto: Christian Belgaux

Helt siden jeg begynte å interessere meg for samfunnet, har jeg selv påstått og stadig blitt fortalt at verdens problemer er Vestens skyld. Jeg ble medlem i Framtiden i våre Hender, bar fakler mot atomvåpen, skrev brev for Amnesty, tenkte globalt og handlet lokalt. Vi var en liten, men fargerik bevegelse med mistro til vekstsamfunnet – verdibevisste, grønne og globaliserte ungdommer, men med økende moralsk kapital. Senere ble vi backpackere, klaget verdensvant over trafikken i Hanoi og flirte av kvikke sosialantropologer som vitset om vår vesle provins oppe i nord. Og overalt var fortellingen den samme: Vestens utbytting holdt fattige land nede.

Men det fantes øyeblikk av tvil. I Uganda hadde Idi Amin skapt et terrorvelde uten særlig hjelp utenfra, og i Nord-Korea var Kim Il Sung opphøyet til gud. Folkemordet i Rwanda var heller ikke Vestens «skyld». Som student i Afrika oppdaget jeg at likeverd og solidaritet, som jeg hadde trodd var universelle sannheter, ikke var særlig viktige. Grove overgrep ble bagatellisert, kvinner var mindre verdt, og høvdinger og klanledere ble ikke bare beundret – det ble også forventet at de skulle oppføre seg despotisk, at de slo hardt ned på sine fiender, hadde fem koner, en raus bilpark og levde et liv vanlige folk bare kunne drømme om. Lokalpressen skrev om voldtatte jenter som brakte familiene sine i vanry, og på landsbygda florerte vill overtro, som hverken vek tilbake for rituell voldtekt eller barnedrap. Seksuelle overgrep og gjengvoldtekt av smågutter har ellers tradisjoner i land som Afghanistan, Irak og Saudi-Arabia, og gis også en viss stilltiende aksept.

Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»