Annonse
13:59 - 31. mars 2017

Språk og uspråk

Annonse

Den ledende forskeren Curt Rice foreslår å «bannlyse» vitenskapelig publisering på norsk. Artikler, bøker og avhandlinger. – Det er «hårreisende», parerer sjefen for Universitetsforlaget, Hege Gundersen.

Curt Rice er ingen hvemsomhelst. Han er lingvist, tidligere leder for et Senter for Fremragende Forskning i Tromsø (SFF), nå rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og tidligere styreleder for CRIStin, portalen som registrerer all vitenskapelig publisering i Norge, og som danner grunnlaget for belønningssystemet for forskning. Han er amerikansk, og kom visst til Norge som 31-åring.

Curt Rice har innflytelse. Å skrive på norsk er meningsløst, for da får man ikke relevante lesere; de relevante leserne befinner seg i utlandet, de er internasjonale. Dette har vært Rices syn i flere år, og han gjentar det nå. Spesielt innen humaniora og samfunnsvitenskaper skriver man «fremdeles» på norsk, sier han. «Fremdeles». Humaniora bør nå se å rette seg etter fag som medisin, der alt skrives i korte, standardpregede fagartikler på engelsk (altså amerikansk).

Bør vi det? Blir forskningen bedre da? Blir forskningsspråket bedre? Får vi flere og bedre lesere da? Kanskje. Eller neppe. Spørsmålene dekker flere diskusjoner.

Grunnleggende sett: Kvaliteten av humanistisk forskning kan ikke vurderes uavhengig av forskningsspråkets egen kvalitet. Medisin er ikke en modell for all forskning innen humaniora. Fortolkende fag opererer ikke med objektive «funn» som foreligger fiks ferdige før språket, og deretter rapporteres. Innholdet er tvert imot avhengig av uttrykket. Det består et indre forhold mellom meningen og måten det menes på. Språket er ikke transparent, ikke en kappe som blir lagt til forståelsen etterpå. Språkføringen og begrepene er med på å konstituere den meningen som forskningsprosessen etablerer. Begrepsdannelsen og forståelsen foregår langt på vei i språket selv. Dette er grunnleggende i hermeneutisk språkforståelse. Det forundrer meg at en lingvist som Rice ikke tar større høyde for dette når han friskt uttaler seg om humaniora og forskningsspråk.

Hva med «relevante lesere»? Tja. Utvilsomt finnes det flere gode forskere i verden enn i Norge. Jeg publiserer selv på engelsk og norsk. Jeg skal ta et lite eksempel som overrasket meg.

Kjære språkvasker, min beste og eneste leser.

Min forrige bok ble publisert på Cambridge University Press. Den handler om musikalsk modernisme. Den har ledende bidragsytere fra USA, Storbritannia, Frankrike og Norge innen feltet. Den skulle være meget synlig. Forleden fikk jeg en liten kalddusj. En fransk og en britisk forsker på dette feltet besøkte Norge. De hadde ikke lest boken. De hadde ikke hørt om den. Hvordan er det mulig? Vel, Cambridge UP og de andre internasjonale forlagene driver ikke markedsføring. De utgir tusener av bøker, antologier og monografier hver måned, og titusener av artikler i sine tidsskrifter. To millioner artikler i året.

Det er ikke en kjeft som får med seg alt det som publiseres internasjonalt. Ikke en brøkdel av det. Og ser man en tittel et sted, så har man ikke av den grunn tid til å sitte ned og lese slike publikasjoner. Ikke nå lenger. Det går ikke. For vi må uavlatelig produsere nye bøker og artikler selv.

For hvem?

Mer enn halvparten av artiklene som publiseres internasjonalt leses utelukkende av redaktøren og den anonyme referee-en. Ingen flere lesere. Bortsett fra språkvaskeren, dersom du er norsk. Kjære språkvasker, min beste og eneste leser. Det pøses ut hundretusener, nei, millioner av bøker og artikler som få eller ingen mennesker leser. To millioner tidsskriftartikler i året. Pluss bøker. De telles og belønnes gjennom CRIStin, og de drifter deler av den store pengemaskinen til universitetene, men de leses altså av de færreste, unntatt språkvaskeren.

Nå skriver jeg også artikler og bøker på norsk. Straks får jeg langt flere lesere. Det er altså motsatt av hva Curt Rice siteres på i Morgenbladet. De norske bøkene (mine) har opplag på tusenvis. De treffer både fagfeller og allment kulturinteresserte mennesker. Folk tar kontakt og kommenterer, noen kommer bort og takker. Det kjennes hakket mer meningsfullt, for å si det sånn, enn ikke å bli lest.

Malen fra medisin kan passe på enkelte deler av humaniora. Men ikke på alt. Ikke nødvendigvis på norsk historie, norsk kulturanalyse, norsk språk, norsk litteratur, norske samfunnsforhold, norsk juss, der kilder og lesere i alt vesentlig er norske. Det er også vanskelig å skrive like godt på et fremmedspråk når temaet er kunstuttrykk, litteratur, musikk, estetisk erfaring og fortolkning av mening, handling, historie, kultur. Videre er norsk språk uvurderlig innen lærebøker og formidling.

Hva er best for den som skriver, null poeng eller null lesere?

Belønningssystemet fungerer i dag såpass absurd at science-pregede rapporter på ned til tre sider, eller med en rekke medforfattere, «belønnes» med tre «poeng» i de rette tidsskriftene (uansett om man bruker det samme sjablongpregede oppsettet og språket hver gang), mens omfattende artikler på opptil 50 sider på et fortolkende, kanskje nyskapende, eksplorerende norsk kan «belønnes» med ett eller null «poeng» på grunn av tidsskriftets status i CRIStin.

Hva er best for den som skriver, null poeng eller null lesere?

Universitetsforlaget utgir halvparten av disse norskspråklige tidsskriftene. Norske forlag utgir også bøker på norsk. Enn så lenge kan forlagssjefen i Universitetsforlaget replisere at bannlysingen av norsk publiseringsspråk fra Curt Rices side er «hårreisende». Er det noe mer enn et slag i luften?

Curt Rice er ingen dumrian. Han slenger ut en brannfakkel for å skape diskusjon. Den skal han få. Vi kan jo starte med å snakke om sammenhengen mellom språk, begrepsdannelse og erkjennelse.

Erling Guldbrandsen er professor ved institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»