Annonse
15:05 - 08. mars 2017

Lærerens røde penn

Annonse

INNAFOR Emma Clare Gabrielsen får gjennomgå for sitt program, sin tilnærming og sin journalistiske form etter dokumentarserien Innafor. Blant annet av Linnea Myhre, og nå sist av en medielærer som presumtivt skal utdanne og oppdra fremtidens journalister.

Den første kritikken fra Myhre synes jeg Gabrielsen ganske elegant slo til corner ved å bruke gode eksempler og journalistiske argumenter. «Som programleder er det ikke min oppgave å si hva som er rett og galt. Derfor forsøker jeg å ikke være moralistisk eller ensidig fordømmende, men prøve å ta samfunnsutviklingen, men også kvinners komplekser, på alvor». Og prinsipielle argumenter: «Hvis man skal unngå å lage journalistikk om kontroversielle fenomener og skremmende tendenser for å skåne dem som potensielt lar seg inspirere, mener jeg at vi har tapt». Den siste kritikken fra medielærer Georg Blichfeldt har hun ikke rukket å svare på. 

Følelser, tvil og usikkerhet er en del av virkemidlene, men det kritiske blikket forsvinner ikke.

Det er mange artige formuleringer og spisse kommentarer i Blichfeldts innlegg. Jeg er svak for det. Også har jeg en lat tendens til å være enig med siste taler. Spesielt liker jeg hans beskrivelser av den klysete kirurgen. Jeg husker også Blichfeldt traff godt i sin kritikk av Sophie Elises «reklame» for plastikkirurgi i Aftenposten i fjor.

Men det var noe som skurret i Blichfelds angrep på Gabrielsens følelser i Morgenbladet fredag 3. mars. Jeg tror det skyldtes manglende innhold og et fiffig forsøk på å si noe viktig med litt mindre viktige argumenter. Hvis han virkelig hadde tatt utgangspunkt det som må kunne oppfattes som konklusjoner i programmet, sammen med Gabrielsens presisering og svar til Myhre, hadde han ikke trengt å skrive. Allerede i ingressen påstår læreren at det kritiske blikket forsvinner «i tåken av følelser». Det er jeg uenig i. Følelser, tvil og usikkerhet er en del av virkemidlene, men det kritiske blikket forsvinner ikke. Se hele programmet.

Han påstår videre at «Programmet gir kvinner urealistiske forhåpninger til at plastikkirurgen kan gi dem et bedre liv». Nei, det er plastikk-kirurgen som gir kvinner urealistiske forhåpninger. Gabrielsen snakker med andre eksperter som tvert imot sier det motsatte. Det er nettopp noe irriterende lettvint over Blichfeldts beskyldninger om at «programmet» – og dermed Gabrielsen – gir kvinner urealistiske forhåpninger om et bedre liv. Det er ikke riktig at «Svaret blir stående som programmets faglige fasit på intimkirurgiens innvirkning på psyken».

Andre faglige stemmer i programmet er Agnethe Lund, gynekolog ved Kvinneklinikken i Bergen. Hennes faglige fasit er: «Jeg har ikke sett kjønnslepper som er slik at det er et problem å gjøre fysisk aktivitet. Vi pleier å sammenligne med menn. De har jo pung. Og de sykler de og.»

Sexologen og spesialpedagogen i programmet, Gro Isachsen, sier: «veldig mange har det» (altså usikkerhet rundt sitt eget kjønnsorgan). Isachsens konkrete, faglige råd for å hamle opp med usikkerheten rundt kjønnslepper er (ikke som kirurgen som vil skjære dem vekk, men) å «normalisere måten du ser ut på, i forhold til alle andre. Vi er like forskjellige i kjønnsorganet vårt som vi er i ansiktet. […] Du er helt normal. Hvorfor i all verden skal du stille motspørsmål? Hvorfor skal du la deg operere?».

Og det er et intervju med en kvinne som har utført inngrepet. Hun slet med underlivskomplekser og ville ikke innlede seriøse forhold. Til slutt opererte hun kjønnsleppene, og angret. «Jeg ble veldig trist. Jeg hadde det veldig vanskelig. For jeg følte at det var ikke noe poeng. Jeg angrer på at jeg ikke kjempet litt hardere for å fikse det på andre måter. For det tror jeg hadde vært mulig. […] Dette må vi snakke om!». At Blichfeldt velger å stole på plastikkirurgen, ikke gynekologen, sexologen eller kvinnen med dårlig erfaring, er jo hans valg (eller retoriske knep). Og nå har jeg bare kommet til første del av innlegget hans. Han påstår følgelig at plastisk kirurgi får en markedsføring det ikke er grunnlag for. Nei, det gjør det ikke.

Videre påstår han at Gabrielsen er i «sine følelsers vold». Nei, det er hun ikke. Selv om hun reflekterer rundt hvordan denne opplevelsen påvirker henne, betyr jo ikke det at hun er følelsestyrt, og at hun «adopterer hans premisser». Hun reflekterer rundt dem, og konkluderer senere i programmet helt motsatt.

Blichfeldt mener Gabrielsen burde tatt kraftig til motmæle. Ja vel, er ikke det debattantens rolle? Journalistens rolle er å vise flere sider, veie opp, balansere, stille spørsmål. Det gjør hun da vitterlig med nevnte eksperter og ekte mennesker. «Hun tilkjenner hans foretak status og rettmessighet». Nei, Blichfeldt, hun lar han få komme til ordet, som den eneste representanten for den bransjen. Så lar hun være å gå til frontalmoralangrep mens hun ligger naken i stolen.

Blichfeldt hopper ganske enkelt bukk over at programmet varer i førti minutter og ikke i fem. I sitt innlegg gjør han det han i sin undervisning kanskje kritiserer tabloidpressen for: Vinkler hardt, tar fragmenter av virkeligheten, blåser det opp og presenterer det som eneste sannhet. Vel, det kan funke. Men i dette tilfellet er det ikke redelig.

Svein Tore Bergestuen er tidligere medielærer.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.