Annonse
18:45 - 01. april 2017

Juridisk forskning trenger norsken

Annonse

«Ut med norsken!» sier Curt Rice i Morgenbladet 31. mars. Han setter saken på spissen, og kommer dermed i skade for å stikke seg. Intervjueren konfronterer ham med behovet for at juridisk forskning skrives på norsk. Det avfeier han med at norske forskere trenger å snakke med amerikanske forskere. Dette viser at han forstår lite av hva juridisk forskning handler om.

La oss si at jeg vil skrive en vitenskapelig artikkel som tar sikte på å avklare om forvaltningslovens regler om forskrifter kommer til anvendelse på pålegg fra rektor om å skrive forskningsartikler på engelsk. Jeg må da gå til forvaltningsloven § 2 og dens begrep «utøving av offentlig myndighet». Ordlyden i en lov er i seg selv viktig, og det ligger mange timers arbeid bak den nøyaktige formuleringen. Den kan ikke oversettes. Utgangspunktet for tolkningen er hva dette betyr i vanlig, norsk, språkbruk. Det er også av betydning hva som var den vanlige betydningen av ordene i frasen, på norsk, i 1967 da loven ble vedtatt. Så må vi se hva lovgiveren skrev om dette, på norsk, i forarbeidene. Dommer og forvaltningspraksis om hvordan uttrykket er oppfattet i praksis, og begrunnelsen de har gitt for det, er relevant. Denne praksisen finnes kun på norsk.

En viktig del av den vitenskapelige juridiske metoden er å undersøke og forholde seg til tidligere teori. Naturlig nok er det magert med teori om dette skrevet av andre enn norske forskere, da problemstillingen bare eksisterer som følge av den norske forvaltningsloven. Skulle de være behandlet av andre enn norske forskere, er det i en komparativ sammenheng. Behandlingen er som regel så overfladisk og forenklet at det har lite å gi til vår undersøkelse.

Til dette kommer at retten, ikke bare hos oss, men i alle land med en autonom rettsutvikling og en spesialisert juridisk profesjon, utvikler seg i et kommunikasjonsfellesskap mellom teori og praksis. En viktig del av målgruppen er altså medlemmer av den norske juristprofesjonen.

Juridisk forskning er mer enn tolkning, systematisering og kritisk etterprøving av rettsstoffet. Utvikling av teori om metode er også viktig. Men den juridiske metoden er nasjonal og påvirkes både av lovgiveren, rettspraksis og juridisk forskning. Den er med andre ord spesifikk til den enkelte rettsorden. Vi har også komparative studier. Her finnes forskjellige formål. Mange av de komparative studiene gjøres for å belyse et nasjonalt rettsspørsmål. Det skrives stort sett på det nasjonale språket. Andre komparative studier har som sikte å belyse transnasjonale fenomener. De skrives ofte på engelsk. Vi har også metateoretiske studier som tar sikte på spørsmål som er generelle for flere rettssystemer eller for rettslige spørsmål rent generelt. Her er også engelsk blitt et hovedspråk.

Det er vanskelig å anslå hvor store andeler av rettsvitenskapen som hører til den ene eller andre kategori. Jeg vil tro at om man tar et overblikk over alle land i den vestlige rettstradisjonen vil et anslag på at mellom 80 og 90 prosent av teorien dreier seg om nasjonale rettsspørsmål komme nokså nær. Man kan selvsagt mene at denne andelen bør reduseres, og at juridisk teori i mindre grad skulle beskjeftige seg med tolkning, systematisering og kritisk etterprøving av nasjonal rett. Rent bortsett fra at det ville redusere rettsforskningens nytteverdi for det norske samfunn, ville det forandre rettsstatens karakter ved at det ville øke myndighetenes og advokatprofesjonens makt over rettsutviklingen.

Det gir liten mening å skrive ut denne forskningen i et annet språk enn rettsspråket. Jeg er redd Rice i overskuelig fremtid må holde seg til Jussens Venner og ikke til Harvard Law Review om han vil ha svar på om han må følge forvaltningslovens regler om forskrifter, og på hvorfor svaret er som det er.

Hans Petter Graver er professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»