Annonse
00:00 - 17. mars 2017

Hvordan skape tilhørighet i mangfoldige samfunn?

Annonse

Hør også Lixian Cheng på Morgenbladets podcast

Torbjørn Røe Isaksen og jeg har en dialog gående om norsk kultur i møte med innvandring. Han hevder i sitt siste innlegg 10. mars at «høy sosial tillit har bedre kår i et samfunn hvor folk føler tilhørighet med hverandre». Jeg er helt enig i dette. Men hvordan skapes denne følelsen av tilhørighet? Her er Isaksen og jeg uenige. Han mener at tilhørighet opprettholdes av «en følelse av kulturelt fellesskap. Naboen og jeg har noe felles, selv om han stemmer SV og jeg Frp». Implikasjonen her er at naboen, som Isaksen, er etnisk norsk. Det er flere ting jeg reagerte på i Isaksens innlegg, og da jeg leste dette om naboen gikk det opp for meg: vi er ikke naboer. Folk med ulik bakgrunn bor i altfor liten grad i samme område. Hvordan kan vi føle tilhørighet til hverandre når det er begrenset hvor mye vi møtes i hverdagen?

Folk med ulik bakgrunn bor i altfor liten grad i samme område.

I Oslo, hvor jeg bor, er bosettingsmønstret organisert etter sosioøkonomisk status, som ofte sammenfaller med etniske skiller. Dette henger igjen tett sammen med muligheter i arbeidslivet. Tall fra SSB viser at arbeidsledigheten blant innvandrere er høyere enn blant befolkningen for øvrig. Høyrepopulistiske krefter har en tendens til å forklare dette med «kulturforskjeller» eller «manglende motivasjon» til å delta i arbeidslivet. Som tidligere veileder for arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn, kan jeg si at dette sjeldent er tilfelle. Tvert imot møtte jeg ofte sterkt motiverte arbeidssøkere som opplevde andre barrierer til arbeidslivet. Det kunne være mismatch mellom deres kvalifikasjoner og kravene i norsk arbeidsliv, skepsis fra arbeidsgivere angående deres utenlandske utdanning eller arbeidserfaring, og diskriminering på grunnlag av deres utenlandske navn. Denne formen for diskriminering er også utbredt i boligmarkedet.

Hvordan kan vi forvente at innvandrere føler tilhørighet når de møter så mye motstand og utestengning? Her har jeg mindre tro enn Isaksen på at det er innsikt i 17. mai som gjelder. Isaksen og regjeringen han er del av burde satt i gang mer offensive tiltak for å takle de strukturelle hindringene som innvandrere møter. I stedet har regjeringen vært mer opptatt av innstramningstiltak som blant annet gjør det vanskeligere for innvandrere å få permanent oppholdstillatelse, og for flyktninger å få familiegjenforening i Norge. Regjeringen har til og med instruert UDI til å vurdere tilbakekall av flyktningstatus til somaliere. Mitt spørsmål til Isaksen blir: Synes du at din regjering bidrar til å skape tilhørighet med denne politikken?

I tillegg til mer konstruktive politiske tiltak er det viktig at tilhørighet også skapes på bakkenivå. Men hvordan? Svaret mitt er kanskje ikke like sexy som den evige problematiseringen av kultur, fordi i motsetning til Isaksen mener og opplever jeg at tilhørighet kan skapes på tvers av ulik kulturbakgrunn. Det handler om hvordan hver enkelt kan være en medborger. Vi må lære oss å snakke med hverandre, bli kjent og vise interesse. Småprate litt mer med folk vi treffer på i hverdagen, folk vi handler hos, folk vi sitter ved siden av på bussen, folk vi står i heisen med. Det handler om å bruke de møteplassene som finnes, selv i en så delt by som Oslo. Språkkaféen på Tøyenbiblioteket der jeg er frivillig er et eksempel på en slik møteplass. Hver onsdag møtes frivillige (både nordmenn og norsktalende innvandrere) og deltakere for å snakke norsk sammen. Læringen går ikke bare én vei: i prosessen der frivillige lærer bort norsk, lærer vi også mye om deltakerne og deres ståsted, samtidig som vi blir minnet på at vi kanskje ikke var så ulike som vi trodde i utgangspunktet.

I innlegget sitt refererte Isaksen til samfunnsforskeren Robert Putnam og hans funn i en artikkel som viste at innvandring og etnisk mangfold utfordrer sosial tillit. Det som kunnskapsministeren glatt lot være å nevne var Putnams poeng om at dette skjer på kort til medium lang sikt – ikke nødvendigvis på lang sikt. Kunnskapsministeren glemte tydeligvis også å vise til de to andre hovedpoengene i artikkelen. For ordens skyld minner jeg om dem her:

• Økt innvandring og mangfold er ikke bare uunngåelig, men er på lengre sikt også ønskelig. Etnisk mangfold gir i sum et samfunn viktige sosiale styrker.

• På medium til lang sikt skaper vellykkede mangfoldige samfunn nye former for sosial solidaritet og demper de negative effektene av mangfold ved å skape nye, mer sammensatte identiteter.

Oppdraget til det moderne og stadig mer mangfoldige samfunnet er ifølge Putnam å skape en ny og bredere form for «vi». La oss følge hans råd.

Lixian Cheng er rådgiver innen integreringsfeltet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.