Det at guttene presterer dårligere enn jentene på skolen, har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Sist ute var Camilla Stoltenberg i Morgenbladet 10. februar og Aksel Braanen Sterri i Dagbladet 16. februar. De argumenterte for at årsaken til kjønnsgapet ligger i det at gutter modnes senere enn jenter. Basert på denne antagelsen foreslår Braanen Sterri å utsette skolestarten for guttene ett eller to år.
Modningshypotesen blir hyppig fremsatt, og har den fordelen at den spiller godt på lag med våre egne erfaringer. Jenter fremstår gjerne som mer ansvarsfulle, sosialt intelligente og selvstendige enn jevnaldrende gutter. Forklaringen om at gutters umodenhet skyldes forsinket biologisk utvikling, har imidlertid store svakheter sett fra et vitenskapelig ståsted.
For det første må prestasjonsforskjeller mellom yngre barn og eldre barn behandles separat. Vi vet at gutter kroppslig utvikles senere enn jenter. Det finnes derimot ikke belegg for å hevde at de kognitivt ligger etter jentene. At hjerneutviklingen speiler den kroppslige, er ikke gitt. Hjernen har sin egen modningsprosess.
For det andre er modningsteorien uegnet til å forklare endringen i skoleprestasjoner over tid. Stoltenberg tyr til en ad hoc-forklaring: at det er likestillingens fremmarsj som har gjort at biologiske forskjeller mellom gutter og jenter nå gjør seg gjeldende i skolen. Det hun ikke eksplisitt sier noe om, er hvordan bedre utdanningsvilkår for jentene skulle påvirke guttenes prestasjoner negativt.
Utsettelse av skolestart for alle gutter er feil vei å gå.
Kognitiv utviklingspsykologi er trolig det forskningsfeltet som har bidratt mest til vår nåværende kunnskap om barns læringsforutsetninger. Særlig relevant er forskningen på eksekutive funksjoner, herunder selvregulering og impulshemming (inhibition control). Walter Mischels berømte Marshmallow-studie fra 1970-tallet var blant de første som viste at evne til selvregulering i barndommen predikerte skoleprestasjoner samt senere prestasjoner i arbeidslivet. Senere forskning har bekreftet det vi opplever i hverdagen. Jenter skårer signifikant bedre enn gutter over et bredt spekter av tester som måler selvregulering.
Problemet med mye psykologisk forskning er at den begrenser seg til USA og enkelte vestlige land. Det er per i dag kun tre studier fra asiatiske land (Korea og Kina) som har testet selvregulering hos barn. Det bemerkelsesverdige er at ingen av dem finner kjønnsforskjeller i evne til selvregulering hos barn i alderen tre til fem år. Koreanske og kinesiske foreldre er altså kanskje flinkere til å lære sine små gutter å tilpasse adferden sin enn det vi er. Studiene peker uansett mot at utviklingen av evnen til selvregulering hos barn påvirkes av kulturelle forhold.
Hvordan skal vi så forklare guttenes negative utvikling i vår del av verden?
Et problem her, i vitenskapelig forstand, er at vi mangler kohortdata på evnen til selvregulering hos eksempelvis Stoltenbergs generasjon, som vokste opp på 1960-tallet. Dermed kan vi vanskelig stadfeste nedgangen i denne ferdigheten hos gutter i Norge og andre vestlige land de siste førti årene.
Det vi vet, er at det er mye som har endret seg, både når det gjelder oppdragerstil, pedagogiske idealer og generell standard i levevilkår. Norsk oppdragerstil på 1960-tallet hadde trolig mer til felles med den man finner i dagens Korea og Kina, enn med dagens Norge. Det er sikkert ingen som ønsker seg tilbake til 1960-tallet. Men dessverre kan det se ut som om dreiningen mot humanistiske verdier, der barn i mindre grad oppdras, men i større grad får utfolde seg, har hatt negativ virkning på gutters utvikling og læring.
Det er viktig å presisere at guttene fra naturens side ikke er dårligere stilt enn jentene. Det kan simpelthen være slik at gutters utviklingsprosess, på godt og vondt, er mer påvirkelig.
I den faglige debatten om utvikling av psykiske problemer har teorien om ulik påvirkning og mottagelighet (Differential susceptibility hypothesis) fått stor oppslutning. Skillet mellom sårbare versus robuste individer er forlatt til fordel for plastiske og fikserte individer. Gutters mer plastiske psykologi kan slik sett disponere dem for nettopp lave skoleprestasjoner. Eller, gitt gunstige forhold, prestasjoner som forbigår jentene.
En mulig indikasjon på at guttene er mer utsatt for miljøpåvirkninger, er variasjonen i deres skoleprestasjoner. Mønsteret som ofte går igjen, er at guttenes resultater viser langt større spredning enn jentenes – både i toppen og helt i bunn. Jentenes resultater ligger nærmere hverandre. Dette viser at en utsettelse av skolestart for alle gutter er feil vei å gå. For noen, guttene som sliter mest, kan dette muligens være et godt tiltak. For andre kan det virke helt mot sin hensikt.
Uansett må vi bevege oss bort fra modningshypotesen. Vi behøver en årsaksforklaring som i større grad er i stand til å ta innover seg at miljø- og kulturpåvirkning påvirker gutter og jenters kognitive utvikling. Det vil kunne gi oss en litt mer fruktbar og selvransakende diskusjon rundt dagens forståelse av omsorg, oppdragelse og undervisning.