---
PLASTDIREKTIV
(Miljødirektoratet, 2016)
---
«Hvorfor har vi plastposer i Norge?» spurte jeg meg selv etter at gåsenebbhvalen på Sotra for alvor satte plast på dagsordenen. I fjor tilbragte jeg et halvår på utveksling ved The University of Texas i delstatshovedstaden Austin. Der er det forbud mot plastposer, noe som skapte få problemer i min hverdag.
Det første møtet med matvarehandelen i Austin gikk smertefritt. Jeg trengte bare én dag på å venne meg til den plastposeløse tilværelsen. Faktisk var det kun nødvendig med én setning for å legge om til tekstilnett: «I Austin må du ta med deg bærenett på butikken fordi vi ikke har poser i butikken,» sa den nye romkameraten min, Zelina, til meg første gang hun dro meg med på det lokale supermarkedet. «Å ja,» sa jeg, før hun tilbød å låne bort et par av sine egne bærenett. Det sa jeg nei takk til for, for jeg hadde jo allerede en bunke med tekstilnett liggende på rommet mitt.
I Texas, av alle steder, har de altså tatt plastproblemet på alvor. Det virker det ikke som om vi har gjort i Norge, selv om det ikke bare er gåsenebbhvaler som plages av plast, for å si det mildt. Nylig kunne vi lese om kuene som spiser plasten som pakker inn foret deres. Vi hører stadig vekk om fisk som fylles opp av mikroplast og om fugler som dør fordi de vikler seg inn i ulike typer emballasje.
Om vi ikke tar noen grep, kommer det bare til å bli verre. Likevel gjøres det svært lite for å hjelpe forbrukeren til å leve mer miljøvennlig. La meg derfor snakke om plastposene, som Miljødirektoratet mener kun trenger en liten avgiftsøkning fordi de ikke forurenser så mye.
Ja, norske plastposer forurenser minimalt, fordi vi bruker dem flere ganger og er flinke til å resirkulere posene. Vi bruker dem som avfallsposer. Kanskje bruker du dem til å ha gymtøyet i, til å frakte skitne sko, eller kanskje pakker du inn klærne i plastposer før du stapper dem ned i tursekken før du går på fjellet.
Et forbud mot plastposer krever minimalt av oss som samfunn.
Nordmenn bruker plastposer til mye, det kan ingen si noe imot. Likevel vil jeg påstå at det hadde vært mer praktisk å bytte ut Rema-posene med faktiske avfallsposer, som kanskje passer bedre i søppeldunken og som mest sannsynlig er lettere å knyte sammen. De er garantert billigere. Og så slipper vi alle mann å gå rundt med posehvalen i tankene hver gang vi har svippet innom Kiwi-en på hjørnet for å kjøpe med de tingene vi glemte på storhandelen i går.
«Hvorfor kan ikke de som får vondt av posehvalen bare slutte å kjøpe poser?» hører jeg det suse som motsvar i ørene mine allerede. Vi som ikke vil bruke poser kan selvfølgelig slutte å bruke poser. Men jeg har prøvd, og det er vanskelig. Resirkulering og enkle miljøtiltak nedprioriteres lett i travle tider, det må vi ærlig kunne innrømme. Jeg tar meg selv i å si ja til plastposer stadig vekk. Ofte skjer det i form av at jeg ikke orker en klein konfrontasjon med personen bak kassa som på autopilot ga meg en pose selv om jeg høflig sa «nei takk» da de spurte om jeg trengte én ekstra pose.
Et statlig forbud mot plastposer vil gjøre innsatsen både enklere og bredere. De som rynker på nesen av ordet «forbud» må huske at en avgift, som i teorien høres mer rettferdig ut, kun vil ha en effekt om avgiften ligger på mellom femten og tjue kroner. Da kan man like gjerne få et bærenett i tekstil for pengene. Det er også paradoksalt at vi velvillig går rundt og reklamerer for matvarekjeder som vi ellers kritiserer for agressiv markedsføring. Det finnes flust av ulike typer sekker og nett med ulike design, og de er i tillegg mer behagelige å bære på enn en vanlig pose.
Noen av plastposene i hvalens mage kunne identifiseres – de var fra Danmark og England. De norske plastposene er kanskje et minimalt miljøproblem, men et forbud mot plastposer krever også minimalt av oss som samfunn. Et statlig forbud er mer miljøvennlig enn ren forbrukeraktivisme fordi det gjør at vi slipper å ta imot de unødvendige plastposene som vi ikke hadde brukt om alternativet ikke var der. Det er enkelt å alltid ha med seg et bærenett, men vi gjør det ikke fordi vi vet at vi «alltids får en pose i butikken».
Et forbud kan sette et godt eksempel for andre land som fortsatt bruker skadelige poser som ender opp i havet. Plastposer er en bitteliten del av et stort og bekymringsverdig problem, men et forbud er et positivt og enkelt tiltak som bør gjennomføres så fort som mulig. Et lite skritt mot noe godt er bedre enn ingen skritt, mener jeg.
Ingunn Mjønerud er mastergradsstudent og skribent for Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund.