Annonse
00:00 - 10. mars 2017

Edelmarxisten

Dag Østerberg var en individualistisk kollektivist. Det var knapt noen annen sosiolog som tenkte så mye på det kollektive, og samtidig levde så mye for seg selv. Det sosiale liv var hans emne, men ikke hans medium, skriver Rune Slagstad.

Høyt skattet professor: Han kunne være varm og nærværende – og kjølig avvisende. I offentlige disputter var det ikke sjelden det siste trekket som viste seg: Uenighet kunne gå over i fordømmelse, skriver Rune Slagstad. Østerberg ble bisatt fra Vestre gravlund sist fredag. Foto: Janne Lindgren
Annonse

Dag Østerberg ble formet av – og ga form til – «positivismestriden», den sentrale intellektuelle strid i Norge på 1950- og 60-tallet om grensene for det naturvitenskapelige tenkesett. Arne Næss, som i 1939 ble professor i filosofi, landets eneste, hadde brakt den filosofiske modernisme – «logisk positivisme» – med seg fra Wien til Norge. På sin antiautoritært dominerende måte skapte Næss et nytt filosofisk klima. Gjennom hans pluralistiske åpenhet vokste det på 1950- og 60-tallet frem et usedvanlig rikt filosofisk miljø ved Universitetet i Oslo. En fløy gikk videre i den analytisk-filosofiske retning som til dels hadde vært Næss’ egen, med Dagfinn Føllesdal og Jon Elster som toneangivende skikkelser. Andre formulerte en mer eksplisitt opposisjon, representert ved særlig tre skikkelser som via eksistensfilosofien knyttet forbindelsen til den dialektiske tradisjon. Egil A. Wyller vandret fra Heidegger tilbake til Platon, antikkens dialektiske mester, og slo etter hvert en bro fra Platons begrep om Det ene til Den ene i kristen forstand. Hans Skjervheim mobiliserte på sin side fenomenologien (Husserl og Heidegger) og dens forløpere (Kant og Hegel) i sitt oppgjør med Næss og innledet med sin studie Deltakar og tilskodar (1957) den norske positivismestriden.

Den tredje opposisjonelle figur var Dag Østerberg, hvis første studie om Den sosiale realitet (1961) var tilegnet Skjervheim. Det som skjer i samfunnslivet, kan ikke alene årsaksforklares ut fra lovmessigheter, som gjør oss i stand til å forutsi hva som vil skje i fremtiden. Mye av det som skjer, er som forventet, men det inntreffer i samfunnslivet stadig noe nytt og uforutsigbart. Den sosiale realitet er en meningssammenheng spunnet av handlinger som beror på grunner og hensikter. Dette forble gjennomgangstemaet i Østerbergs fortolkende sosiologi, hvis program ble formulert allerede i Metasosiologisk essay (1963).

Den sosiale realitet ga en kritisk gjennomgang av tidens amerikanske sosiologi, inklusiv dens lokale nedslag i den unge, positivistiske Johan Galtung. Spenningen mellom Galtung og Østerberg toppet seg på et legendarisk debattmøte i Det Norske Studentersamfund i 1967. Galtung så inn i et fremtidssamfunn der en nøkkelrolle i samfunnsstyringen var tildelt et Institutt for fremtidsforskning: «fra gode forutsigelser til gode muligheter for å kontrollere samfunnsutviklingen dithen man ønsker den». Østerberg avviste Galtungs futurisme som en form for sosiologisk turisme. Året etter kom 1968, og de to sosiologene gikk hver sin vei. Galtung vendte ryggen til sin fortid og gjorde kineser av seg for en tid, mens Østerberg, til forskjell fra Jean-Paul Sartre, hans filosofiske mentor, ble en lidenskapelig antimaoist.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.