Annonse

Annonse

00:00 - 10. mars 2017

Dette er jeg bekymret for

Ingen kan si helt presist hva som er norsk kultur, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Høy innvandring over tid: Jeg er ikke bekymret for hudfarge. Jeg er heller ikke bekymret for innvandring i seg selv. Jeg ville vært mer bekymret om Norge forsøkte å lukke seg ute fra verden. Men jeg er bekymret for høy innvandring over tid, skriver kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Bildet er fra feiring av Eid utenfor al-Adha i Rabita-moskeen i Oslo i 2016. ⇥Foto: Christian Belgaux

Jeg mener det er en konservativ dyd å være litt bekymret. Ikke redd, ikke panisk, men litt bekymret. Det er mye jeg er bekymret for – Trump, sikkerhetssituasjonen i verden, miljøproblemene, bærekraften i det norske velferdssystemet, kreft og barna mine – men i forrige uke var det altså sammenhengskraften i norsk kultur. Derfor setter jeg pris på innlegget til Lixian Cheng i Morgenbladet 3. mars, som ber meg om å konkretisere, og det uten å henfalle til karakteristikker. La meg derfor forsøke å gjøre det, men også avlegge noen mer prinsipielle spørsmål en visitt.

En liten disclaimer først: Jeg kan forstå Chengs frustrasjon fordi så mange snakker om norsk kultur, men ingen kan si helt presist hva det er. Det kan heller ikke jeg klare. Dette handler like mye om forståelsen av hva en nasjonal kultur er, og hvordan det påvirker også praktisk politikk. Det er aldri mulig å sette opp en sjekkliste for en kultur. Mye i en kultur vil alltid være det tenkere som Hayek og Polanyi har kalt «taus kunnskap», altså kunnskap som vanskelig lar seg fange med ord og beskrivelser, men som er innbakt i normer, kutymer, tradisjoner og praksiser.

En integrering i et lands «tykke» kultur er ikke over med et norskkurs.

En annen grunn til at det er vanskelig, er at kulturer endrer seg. Ikke slik å forstå at alt er i flyt hele tiden, men fordi de påvirkes utenfra eller av utvikling innenfra (noen ganger går det relativt raskt, tenk for eksempel på de i historisk sammenheng raske fremskrittene i synet på homofile). Derfor er norsk identitet en annen i dag enn for femti år siden. Men, igjen, det betyr ikke at alt endres eller alt flyter.

Men, altså, mitt standpunkt:

Teorien: Er norske verdier norske, eller er de bare universelle eller importerte? Dette kan virke som et rent teoretisk spørsmål, men har praktiske implikasjoner. Mitt standpunkt ble formulert ganske konsist av Asle Toje: Frihet er en norsk verdi, men det betyr ikke at du er norsk fordi du liker frihet. Med andre ord er det viktig å forstå hvordan disse verdiene har vokst frem – med enighet og konflikt – i akkurat vårt samfunn. De er ikke særnorske (det er det ingen som mener), men man kan heller ikke bytte ut norsk demokrati med amerikansk demokrati, for å si det litt enkelt. Det viktige i denne sammenheng er altså ikke at vi har noen verdier, men at disse verdiene også har vokst frem i et bestemt kulturelt jordsmonn og gjennom en bestemt historisk prosess. I Norge, gjennom norsk historie.

Bekymringen: Jeg er ikke bekymret for hudfarge. Jeg er heller ikke bekymret for innvandring i seg selv. Jeg ville vært mer bekymret om Norge forsøkte å lukke seg ute fra verden. Men jeg er bekymret for høy innvandring over tid. Blant annet fordi høy sosial tillit har bedre kår i et samfunn hvor folk føler tilhørighet med hverandre. Vi kan selvfølgelig ønske oss at denne tilhørigheten vil skapes av en ideologi alene (alle er like mye verdt, alle har menneskerettigheter etc.), men i praksis vil den ofte opprettholdes av en følelse av kulturelt fellesskap. Naboen og jeg har noe felles, selv om han stemmer SV og jeg Frp.

Samfunnsforskeren Robert Putnam har påvist at større kulturelt mangfold i et nabolag senker den sosiale tilliten både mellom grupper og innad i grupper. Dette kan man selvfølgelig mene er dårlig, men hvis det er solid forskning (og jeg har ikke kryss-sjekket dette), er det noe vi må forholde oss til. Min bekymring er altså at en for høy innvandring over tid kan svekke nettopp den sosiale forståelsen som er grunnlaget for høy sosial tillit. Det kan gi seg flere utslag, både at nordmenn med minoritetsbakgrunn ikke føler at de har en plass i Norge, og at majoritetsnordmenn føler at deres tradisjoner er truet. Vi har fått en forsmak på disse diskusjonene i for eksempel spørsmålene om skolegudstjenesten hver jul, eller i diskusjonene om hvordan man skal forholde seg til svømmeundervisning og religiøse overbevisninger.

Hva er norsk kultur? Norsk kultur er summen av våre institusjoner, vår historie, våre tradisjoner og våre normer. Men norsk kultur er også i endring, også dynamisk. Den endres som oftest ikke brått, men gradvis. Aldri helt ny, men heller aldri helt den samme. Men dette blir igjen overordnet. Siden jeg ikke kan eller vil legge frem en liste, la meg i stedet bruke et eksempel Cheng selv nevner, nemlig dugnad. Å forstå hva dugnad er, er noe mer enn å forstå hva ordet betyr. Å forstå hvorfor Cheng kan bruke nettopp det å betale seg fri fra dugnad som et så slående – og allment forstått – eksempel på at sivilsamfunnet kanskje svekkes (og det helt uten at nye landsmenn har noe med det å gjøre), fordrer en forståelse og en kulturell innsikt. Det samme gjelder det å håndhilse på menn og kvinner, ta påskeferie, feire 17. mai, svømme sammen, feire bursdag eller delta i julebord på jobb – og tusenvis av andre små og store ting til hverdags og fest.

Det er ikke enkelt å operasjonalisere hva dette må bety i praksis. En integrering i et lands «tykke» kultur er ikke over med et norskkurs, en innføring i samfunnslivet, en integreringskonsulent og en statsborgerseremoni – selv om alt dette er bra og viktig. Jeg har også begrenset tro på at vi kan lovregulere oss til et godt resultatet. Samtidig har tre tiår også gitt oss verdifulle erfaringer, og vi har både en mer åpen debatt og en bedre politikk i dag enn vi hadde for bare ti-femten år siden.

Annonse