Annonse
00:00 - 31. mars 2017

Barn for enhver pris?

Annonse

Mens Aftenposten hevder at «Europa trenger desperat flere barn» (22. mars) påviser Morgenbladet et ubehagelig premiss i oppfordringen til å få flere barn: «At Europa trenger flere hvite barn» (24. mars). Heldigvis drives de færreste med sterkt barneønske av trangen til å befolke Europa med hvite barn. Men hva driver dem?

Hva er det som gjør at vi vil ha barn, nærmest for enhver pris – samtidig som millioner av foreldreløse barn i verden lever i brutal fattigdom eller dør? Hva er det som gjør at vi gir det første full oppmerksomhet, men nærmest ignorerer det siste? At vi setter inn betydelige ressurser på å «gi» folk barn, mens vi gjør lite for fortvilede fattige foreldreløse barn? Er det fordi vi er så opptatt av barns vel og ve? Neppe!

1. Biologien driver: Tidligere kunne vi hevde at det er biologien som driver oss. Det er et naturgitt behov for å få barn – å bringe genene videre. Men ved sæddonasjon, eggdonasjon, embryodonasjon og surrogati, så bringes jo ikke genene våre videre. Ved surrogati så knyttes man heller ikke til barnet gjennom graviditet og fødsel. Biologien kan derfor ikke forklare barnebehovet. Er vi offer for samfunnets press?

Biologien kan ikke forklare barnebehovet. Er vi offer for samfunnets press?

2. Samfunnets press: Det er ingen tvil om at det er et sterkt sosialt barnetrykk i dag. Det å være barnløs er stigmatiserende. Ufrivillige barnløse blir avkrevd forklaring, mens det nærmest burde være omvendt: Hvordan kan vi forsvare å bringe barn til verden når det allerede finnes så mange barn som mangler foreldre og trenger et godt liv? Det sosiale presset er utvilsomt stort. Mange utsetter seg for stort ubehag og fare, selv når det er marginale muligheter for å «få egne barn».

Presset kommer også innenfra. Som en «Halvgod venninne» beskriver det i et spørsmål til Morgenbladets etiker: «Hvorfor dra seg gjennomknallharde hormonkurer og redusere seg selv til en selvsentrert, nevrotisk og deprimert sutrehøne for et barn som kanskje aldri kommer»? (Morgenbladet 17. mars). Men heller ikke det sosiale presset kan forklare vår iver etter å «få barn». Det ligger noe mer bak det kraftige barnebehovet.

3. Skapelsesbehovet: Vi synes å ha et dypt savn etter å «skape» et avkom – i vårt bilde. Et barn som blir til i en prosess som vi tar del i og styrer – en prosess som vi kan kalle «vår egen» og som gjør det til «vårt barn». En skapelsesprosess som vi identifiserer oss med og som gjør at vi ser oss selv i barnet. Dette «skapelsesbehovet» kan være sterkere enn biologi. Det kan også bli sterkere enn det sosiale presset – som en besettelse. Men kan vi forsvare det?

Vi gjør åpenbart det i vår utbredte forestilling om at «alle har rett til å få barn» og at stadig flere barn i Norge blir til ved assistert befruktning. Men i et globalt perspektiv lar det seg neppe forsvare. Og mens vi tidligere har klart å holde det globale perspektivet på avstand, kommer det nå snikende inn på oss. Flyktningleirene har lenge vært fylt med foreldreløse barn, men nå rykker de nærmere. Da blir det vanskeligere å holde skapelsesbehovet atskilt fra det skrikende behovet for foreldre og en trygg oppvekst. Det blir vanskeligere å forsvare at fremtidige barn prioriteres over eksisterende barn.

4. Pris på barn: Vi vil ha barn «for enhver pris». Det synes prisverdig, men det viser også at vi setter «våre» potensielle barn over eksisterende lidende barn. Det avslører at vi kanskje ikke setter så stor pris på barn likevel.

Bjørn Hofmann, NTNU Gjøvik og Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»