Annonse
00:00 - 03. februar 2017

Unngå fokus på «den gode underviseren»

Annonse

Undervisningskunsten, slik den måtte manifestere seg i universitets- og høyskolesektorens auditorier, blir nå fremhevet som en viktig faktor i kampen for å dra Norges studenter gjennom studieløpet.

Som stipendiat innenfor det pedagogiske fagfeltet er min interesse for en stor del rettet mot den gode pedagogen, den kloke didaktiker. Hvordan tenker, overveier og ikke minst handler en god pedagog? Mine studier handler om grunnskolen, på de tidligste trinnene i landets utdanningsforløp i klasserom fulle av 7- og 8-åringer.

Likevel kan jeg ikke unngå å trekke linjer like opp til akademia: I Stortingets ambisjoner for landets høyere utdanning formuleres nå det jeg oppfatter som klare didaktiske forventninger til foreleserne. Statsminister Erna Solberg og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ønsker, ved hjelp av ulike virkemidler som skal fremheve status og kompetanse, å sette søkelyset på god undervisning. Men, som Morgenbladets Emma Tollersrud spør, i «Med lønnsøkning skal underviserne skinne» (20. januar 2017): Hva betyr det å være en god underviser?

Det blir viktig å unngå et ensidig fokus på «den gode underviseren» der ansvaret for fullførte studiepoeng legges på den som foreleser.

OECD-konkurransen puster oss i nakken: Hver fjerde student faller fortsatt fra. Det meldes i tillegg om overfylte auditorier, lite interaksjon mellom foreleser og studenter og mangelfull tilbakemelding og oppfølging av den enkelte student. Overfører vi denne dystre statusrapporten fra auditorium til klasserom, kunne vi tatt frem det grunnskolelærere kjenner som «didaktisk relasjonstenkning».

Kort oppsummert handler denne tenkningen om lærerens stadige små og store overveielser av ulike faktorer som påvirker undervisningen, faktorer som i varierende grad er under lærerens umiddelbare kontroll. Overfylte auditorier vil her tilhøre den didaktiske kategorien «rammefaktorer», forholdet mellom foreleser og studenter kan plasseres under «elev- og lærerforutsetninger», og spørsmålet om tilbakemelding og oppfølging hører hjemme i kategorien «vurdering».

Didaktisk relasjonstenkning er hyppig brukt i utdanningen av lærere. Den fremhever at en lærers hverdag ikke er en lineær «walk in the park»: En god underviser, som Solberg og Røe Isaksen ønsker seg, befinner seg snarere i et garnnøste av didaktiske faktorer med sammenhenger og virkninger på kryss og tvers. Aldri forutsigbart, alltid utfordrende, og midt i dette ligger selve undervisningskunsten.

Hva er så nytten i å sammenlikne grunnskole og akademia i lys av didaktisk tenkning, slik jeg nå har gjort? Først og fremst opplever jeg at grunnskolelærerens tradisjonelle didaktiske ansvar nå finner veien til akademia. Foreleseren får, med stortingsmeldingen som nå legges frem, et søkelys ikke bare på sin faglige ekspertise, men også på sin evne til didaktiske overveielser.

Det er i denne sammenhengen det blir viktig å unngå et ensidig fokus på «den gode underviseren», der ansvaret for fullførte studiepoeng legges med et fristende stort trykk på kun én av undervisningssituasjonens mange didaktiske faktorer: Den som foreleser. Skal underviseren i fokus, med meritteringsordninger og vurderingssystemer, må også didaktikken få gi sitt rettmessige korrigerende bidrag, i universitets- og høyskolesektoren som i andre typer pedagogisk virksomhet.

Laura Dobrowen er stipendiat i musikkpedagogikk ved Norges Musikkhøgskole.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»