Annonse
00:00 - 17. februar 2017

Sportens akilleshæl

Den medisinske ekspertise har i sportens utvikling hatt en dobbeltrolle som helseoppdragere og helsenedbrytere.

Slagmarken: 15 sekunder skiller de fem øverste plassene på kvinnenes 15 kilometer skibytte under OL i Sotsji, Russland, 2014. Marit Bjørgen spurtslo svenske Charlotte Kalla og tok OL-gull. Foto: Martin Slottemo Lyngstad / Aftenposten / NTB Scanpix
Annonse

Den velferdsstaten som ble skapt etter 1945, var også en idrettsstat. Idretten fikk i denne stat, «arbeiderpartistaten», en egenartet plassering; den symboliserte en ny syntese av velferd og kultur – velferdskulturen. Koblingen mellom idrett, sunnhet og politikk hadde vært et bærende element i det norske system siden slutten av 1800-tallet, pregnant utformet i Idrettsbok for norske gutter (1925) av Helge Løvland, idrettsoffiser og OL-mester i 10-kamp, og Carl Schiøtz, medisinprofessor og «Oslo-frokostens far»: Idrettsmannen skulle være en renhetens apostel, «en gentleman i all sin ferd», «renslig fra innerst til ytterst».

Det var denne helseoppdragende tradisjonen, med idretten som en sunnhetsskapende bevegelse til «fremme av folkehelsen», som i etterkrigsnorge fikk sin nasjonale strateg i arbeiderpartipolitikeren Rolf Hofmo. By og land ble bundet sammen i et norgesnett av idretts- og svømmehaller, finansiert via tippemidlene som Hofmo suverent fordelte via det Statens ungdoms- og idrettskontor han bestyrte. For å virkeliggjøre sitt kroppslige dannelsesprosjekt – en idrett drevet på «et riktig teknisk, hygienisk og helsemessig grunnlag» – sørget Hofmo for å omgi seg med tidens ekspertise: anleggsingeniører, arkitekter og leger.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»