Annonse
00:00 - 24. februar 2017

Sirenenes oljesang

Annonse

I den såkalte «Århundrets rettssak» hevder miljøorganisasjonene at utvinning av fremtidige olje- og gassforekomster i Barentshavet Sør er i strid med Grunnlovens § 112, og at staten ved alle konsesjonstildelinger her bryter Grunnloven. Jeg ønsker i utgangspunktet ikke å løpe miljøorganisasjonenes ærend, både fordi de er mer enn kapable til å argumentere for sitt syn, og fordi jeg er enig i at politiske spørsmål ikke skal avgjøres i rettssalene: Det innebærer generelt sett en undergraving av folkestyret, en tendens som antakelig har forsterket seg siden Makt- og demokratiutredningen pekte på den i sin sluttrapport i 2003.

Advokat Morten Grønvigh har således helt rett når han i Morgenbladet 17. februar hevder at miljøorganisasjonene går rettens vei «fordi deres syn ikke vant frem i den demokratiske prosessen.» Likevel taler det til miljøorganisasjonenes fordel og styrker deres sak når staten gjennom Grønvigh i rollen som forvarets advokat argumenterer på tvilsomme premisser.

Det aller meste av Grønvighs argumentasjon er sekundær, og har i streng forstand lite med saken å gjøre. Hvorvidt staten har en forpliktelse til å opprettholde sysselsetting, noe den har, er ikke et troverdig argument mot miljøorganisasjonenes enkle påstand om at staten bryter folkets grunnlovsfestede rett til bærekraftig forvaltning av vårt felles naturmiljø. Det er ingen nødvendig og absolutt motsetning mellom miljøvern og det å skape arbeidsplasser.

I denne sammenheng må Grønvigh dessuten arresteres i en elementær faktafeil: «Det er innenfor disse primærnæringene de fleste arbeidsplassene er …» Hvis Grønvigh tar en rask titt på Statististisk sentralbyrås statstikk, finner han fort ut at i 2015 jobbet «78 prosent av alle sysselsatte» i tjenesteytende sektor, altså tertiærnæringer, og ikke primærnæringer. At olje- og fiskeindustrien skaper enorme verdier på tross av relativt få sysselsatte, er en annen sak. Men nå er vi langt utenfor sakens kjerne.

Å fatte politiske beslutninger som er i tråd med Grunnloven, er like demokratisk som det å respektere stortingsflertallets vilje.

Et annet sviktende premiss i statens argumentasjon er den tause antakelsen om at dens forståelse av demokratibegrepet er den eneste plausible i dette tilfellet. Det er nemlig ikke tilfellet. Grønvigh mener at spørsmålet som er reist i denne saken og som er til behandling i rettsapparatet, er «et angrep på et demokratisk forankret vedtak.» Som sagt innledningsvis er dette riktig, men bare dersom man bygger på følgende simple begrep om demokrati: Demokrati er folkestyre i betydning at folket eller dets representanter styrer seg selv, og at det er flertallets vilje som avgjør.

Dette er kun én side ved det moderne demokratiet. En annen side ved det moderne individsentrerte demokratiet er rettsvern mot flertallets vilje. I et moderne demokrati har borgerne visse ukrenkelige rettigheter: I prinsippet er hvert individ for eksempel beskyttet mot vilkårlig fengsling og dom. Vi er beskyttet mot tortur, mot kneblinger av ytringsfriheten vår, og vi er beskyttet mot at noen tvinger oss til å tro på en bestemt i religion. Retten til fysisk trygghet og til et trygt miljø er også grunnleggende menneskerettigheter, som skal sette klare rammer for livet i ethvert samfunn, og dermed for flertallets vilje i ethvert demokrati. Kort sagt er et moderne demokrati, som det norske, en rettsstat.

En tredje side ved det moderne demokratiet er dets konstitusjonelle karakter, og her er vi ved sakens kjerne (skjønt den er åpenbart ikke entydig): Flertallets vilje er i mange saker bundet av en grunnlov, som enten forbyr eller påbyr folket og dets statsmakt det ene og det andre. Som blant andre Jon Elster har påpekt, handler dette om klokskap i langsiktige beslutninger; som Odyssevs binder vi oss til masten ettersom vi vet at vi vil bli lokket av sirenenes fortryllende sang. Å fatte politiske beslutninger som er i tråd med Grunnloven, er i så måte like demokratisk som det å respektere stortingsflertallets vilje. Spørsmålet er altså om vi har lov til å la oss lokke av sirenenes oljesang.

Steingrímur Njálsson er lektor ved Oslo by steinerskole.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»