---
Kompetansereform
---
2016 ble året som beviste at verden av i dag ikke er som verden av i går.
I mange land har forskjellene økt dramatisk, innvandring truer følelsen av tilhørighet og ny teknologi utfordrer kjente jobber.
Noe av det som limte samfunn sammen før, synes å gi etter nå. Tilliten er svekket.
I søken etter svar på hva som kan gjøre limet sterkere igjen, er det et tema som er under oppseiling: Kompetanse – «skills».
The Economist skriver 14. januar presist om «livslang læring»: «Når utdanning ikke holder tritt med teknologien, fører det til ulikhet. Arbeidstakere lider uten kompetanse som gjør dem attraktive på arbeidsmarkedet. Hvis nok av dem faller utenfor, starter samfunn å falle fra hverandre.»
OECD, Verdensbanken og IMF er på spor av samme erkjennelse. Da jeg deltok på en samling med sosialdemokratiske ledere i Montreal i fjor høst var det tre kritiske temaer nesten alle kollegaene kom tilbake til: Ulikhet, jobbtrygghet – og kompetanse.
Diagnosen som går igjen er slik: Den teknologiske utviklingen går nå så fort at svært mange fremover må lære seg mye nytt mange ganger gjennom livet. Skal samfunn «ikke falle fra hverandre», som The Economist skriver, trenger vi derfor en mye mer ambisiøs innsats for å sikre at store grupper av arbeidstakere sikres kompetanse til å holde tritt i et langt og svært omskiftelig arbeidsliv.
Dette gjelder også for Norge. Veldig mange av dagens jobber vil bli endret av ny teknologi slik Morgenbladet beskrev over 17 sider forrige uke. Også Norge trenger en bred kompetansereform for livslang læring.
Jeg mener en slik reform må bygge på seks grunnsteiner.
Diagnosen som går igjen er slik: Den teknologiske utviklingen går nå så fort at svært mange fremover må lære seg mye nytt mange ganger gjennom livet.
1. Et felles ansvar
Det mest grunnleggende er at gode muligheter til å lære skal gjelde alle. «Alle skal med» – det gjelder også her. Arbeidsgiver har et ansvar. Men vi må mer grunnleggende til verks om vi skal lykkes. Når helsen din ikke holder lenger, stiller vi som fellesskap opp med hjelp – enten du er 22, 42 eller 62 år gammel. Vårt utgangspunkt må være det samme når kompetansen din heller ikke holder lenger. Vi skal stille krav til egen innsats. Men grunnperspektivet må være: Kompetanse – gjennom hele livet – det er også et fellesskapsanliggende.
2. Læring i praksis
Et løft for livslang læring er ikke en marsjordre om at alle skal tilbake på skolebenken. For de fleste skjer den viktigste læringen på arbeid, i jobb. Jeg ser dette i praksis nesten hver uke i bedrifter jeg besøker.
Den viktigste oppgaven vår er å sørge for at flere får muligheten til å lære på jobb, gjennom et langt arbeidsliv. Vi som politikere må blant annet stille strengere krav til sykehus, kommuner og andre offentlige virksomheter. De må investere mer i læringstiltak for ansatte på jobb, gjennom hospiteringsordninger, rotasjons- og utvekslingsordninger, kompetanseplaner for den enkelte og mer til.
Vi må også fjerne hindringer, særlig på pensjonsområdet, som låser arbeidstakere inne og hindrer at man flytter på seg og lærer noe nytt. Også det hindrer læring i praksis.
3. Fleksibel læring
Læring i praksis er viktigst. Men formell etter- og videreutdanning vil også ta en større plass i manges yrkesliv fremover. Da blir det viktig med større fleksibilitet på arbeidsplassene, hos utdanningsinstitusjonene og hos Nav og Lånekassen. I dag har for mye av etter- og videreutdanningstilbudet et B-preg. Finansiering og undervisningsopplegg er tilpasset idealet om heltidsstudenten.
Mange av de store helse- og trygdereformene det siste tiåret tar utgangspunkt i at mange mennesker ikke er helt syke eller helt friske. Mange kan jobbe noe. Vi trenger lignende fleksibilitetsreformer også i utdanningssektoren. Vi må gjøre det lettere og mer relevant å kombinere jobb og studier. Vi som politikere må sørge for rammebetingelser som støtter opp under dette. Derfor vil vi fjerne regelen om at man kun får støtte fra Lånekassen dersom man studerer mer enn 50 prosent av tiden.
4. Også for de skoletrøtte
De som tar mest videreutdanning i dag er gjerne de som har mest utdanning fra før. Det er ofte de «skoleflinke» som vil tilbake på skolebenken. Men over en halv million nordmenn mellom 25 og 66 år har kun grunnskole. I Norge har vi også noen av verdens beste fagutdanninger, men i flere bransjer er de under sterkt press.
En kompetansereform må ikke bli klasseblind og teoritung. Vi trenger et løft for yrkesfagene, og vi må skape flere broer mellom det som i dag er «praktiske» og «teoretiske» utdanningsløp. Fagskolene vil her kunne spille en helt sentral rolle. Og vi skal gjøre det betydelig lettere å kombinere det å lære seg grunnleggende ferdigheter sent i livet med å jobbe noe.
5. Treffe alle, men på ulikt vis
Kompetansereformen må treffe alle, men på ulikt vis. Vi må fylle reformen med tiltak som gjør at vi som samfunn investerer mer i voksnes kompetanse. Det betyr, blant annet, å se på skatteordninger som oppmuntrer alle bedrifter til å investere mer i kompetanseutvikling. Det kan bety å gi alle arbeidstakere rettigheter til etter- og videreutdanning, slik man blant annet har innført i Singapore.
Samtidig er variasjonen mellom bransjer og grupper av arbeidstakere stor. De som mangler grunnskole, trenger flere fleksible ordninger (som Kompetanse-Pluss) som retter seg spesifikt mot dette. Mange innvandrere trenger mest av alt språktrening. Mange trenger å få godkjent den kompetansen de faktisk har. I helse- og omsorgstjenesten trenger ansatte kompetanse til å møte den digitaliseringen som kommer med full kraft. Vi må gå målrettet til verks, gruppe for gruppe, bransje for bransje, i et så mangfoldig arbeidsmarked som det norske.
6. Bredt samarbeid
Den norske samarbeidsmodellen må mobiliseres. Fagbevegelsen må med. De store arbeidsgiverorganisasjonene må med. Universitetene, høyskolene og fagskolene må med. Og vi må alle være villig til å legge noe i potten. Vi politikere må prioritere kompetanse på statsbudsjettet og i vår styring av staten. Fagbevegelsen må avse midler i lønnsoppgjørene til kompetansetiltak. Arbeidsgiverne må prioritere langsiktig kompetanseutvikling.
Før var en god førstegangsutdanning for alle avgjørende for å nå vårt mål om arbeid til alle. Fremover vil førstegangsutdanningen mer og mer bli en forberedelse til den livslange læringen som starter for fullt i arbeidslivet. Det gjelder for bilmekanikere og bønder, for radiologer og sjåfører, det vil gjelde for de aller fleste av oss. At vi legger til rette for livslang læring for alle, er noe av det viktigste vi kan gjøre for at økt tempo og ny teknologi gir økt velferd og ny vekst, ikke større forskjeller og et stadig svakere samfunnslim.