Annonse
00:00 - 17. februar 2017

Rotete om identitetspolitikk

Annonse

Vigdis Hjorth ettersøker et «stort bilde» av samfunnet i sin kommentar om identitetspolitikk i Morgenbladet 10. februar. Men hun har selv fokusert for snevert på et begrep som – i likhet med «politisk korrekthet» – egner seg best som skjellsord. Politikk bøyes i person: mitt prosjekt er universelt og til menneskehetens beste, ditt prosjekt representerer særinteresser og identitetspolitikk.

Hjorth nevner «bestemte sosiale grupper, ofte minoriteter, homofile, innvandrere, funksjonshemmede» som målbærere av snever identitetspolitikk. Hun nevner ikke den demografisk største av disse sosiale gruppene, nemlig kvinner. Kan det være fordi hun oppfatter feminisme som et universelt politisk prosjekt som ikke bør reduseres til snever identitetspolitikk?

Å skulle «forene oss i vår forskjellighet og bære over med forskjelligheten» er reaksjonært.

Selv kjenner jeg funksjonshemmingsfeltet og funksjonshemmedes historie best, så la meg hevde at funksjonshemmede flest er svært lite interessert i å drive identitetspolitikk. De vil ha fysisk adgang til offentlige bygg og private tjenester, ha mulighet til å delta i samfunnet og i arbeidslivet, ta utdanning og stifte familie. Sin «identitet som funksjonshemmede» er i all hovedsak noe de blir påtvunget av samfunnsskapte, funksjonshemmende mekanismer.

Det er påfallende at Hjorth går til Ken Loach og filmen I, Daniel Blake for å lete etter en universell analyse. Denne filmen har i Storbritannia drevet videre en stor og pågående debatt om hvordan austerity-politikken bokstavelig talt tar livet av folk. Det er et politisk skapt samfunnsproblem, men det er like fullt funksjonshemmede – og eldre – som rammes hardest. Det handler ikke om noen selvbestaltet identitet for deres del, men om hvordan kroppslige og økonomiske ressurser blir fordelt. Daniel Blake blir først rammet kroppslig, så politisk-økonomisk. Slik blir han funksjonshemmet, og dermed marginalisert.

Å skulle «forene oss i vår forskjellighet og bære over med forskjelligheten», som Hjorth skriver, er reaksjonært. Det er en like reaksjonær posisjon som høyresidens motstand mot «splittende klassekamp».

Politikk er interessekamp, og det som gjerne blir avfeid som «identitetspolitikk» er ofte noe så enkelt som en lenge marginalisert gruppe som vil delta i det store, felles prosjektet om å bygge et bedre samfunn.

Jan Grue er forsker og forfatter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»