---
INNAFOR
---
Morgenbladets nye spaltist, Linnéa Myhre, viet sin første kommentar forrige uke til Innafor-dokumentaren «Fiks meg», der vi utforsker fenomenet kosmetisk intimkirurgi.
Myhre skriver at hun etter programmet sitter igjen med spørsmålet om hun ikke selv burde operere seg nedentil, og insinuerer at vi ikke har trådd varsomt nok når vi har undersøkt en trend som «stammer fra unge kvinners dårlige selvtillit», og heller ender opp med å «grave opp enda flere komplekser».
NRK sier følgende med dokumentaren om intimkirurgi, hevder Myhre: «Den perfekte vagina finnes, og slik ser den ut.» Dette premisset er jeg uenig i. Å problematisere en utvikling – at noen forsøker å skape et skjønnhetsideal for vulva – er noe ganske annet enn å si at det «perfekte underliv» finnes.
Landets største senter for ungdom og seksualitet, Sex og samfunn, opplyser at underlivets utseende i dag er en av de mer vanlige problemstillingene de får spørsmål om, at unge kvinner (og menn!) kommer inn med underlivskomplekser og bekymringer om hvorvidt de er «normale» nedentil. I en undersøkelse vi i Innafor gjorde i samarbeid med Norstat, så vi at mange unge voksne også sliter med dette: Hver sjette kvinne mellom 18 og 30 år oppga at de i større eller mindre var grad misfornøyde med hvordan underlivet så ut. 1 av 8 hadde vurdert intimkirurgi.
Intimkirurgi er et vanskelig og ubehagelig tema: det vanligste inngrepet går ut på å skjære av deler av de indre kjønnsleppene. Det er stort sett misnøye med utseendet og fysiske/psykiske plager som er motivasjonen for å få utført denne operasjonen på kjønnsorganet – vår mest intime, private og sårbare kroppsdel. De siste årene har flere kirurgiske privatklinikker fått kjønnsleppereduksjon på menyen, og i Norge er det per i dag mer enn ti klinikker som tilbyr intimkirurgi.
Linnéa Myhre er bekymret for målgruppen. Detaljer fra programmet kan i verste fall ha hjulpet den unge usikre jenta å konstruere et problem som aldri burde oppstått, skriver hun. Med mindre man oppsøker det selv, får man som kvinne lite å sammenlikne seg med, ifølge Myhre, «og av den grunn har jeg hele livet vært så heldig at jeg har sluppet å bekymre meg for mitt eget underlivs utseende.»
I en ideell verden kunne mennesker beskyttes mot disse tendensene ved at ikke statskanalen omtalte dem, men det er likevel mye som tyder på at både informasjon og bilder av kjønnsorganer og intimkirurgi allerede er noe mange i «internettgenerasjonen» oppsøker, og blir oppsøkt av, i helt andre kanaler – men da i langt mindre kritiske former. Derfor har vi valgt å løfte tematikken ut i lyset.
I arbeidet med prosjektet er jeg, som Myhre påpeker, ærlig om hvordan jeg selv blir påvirket av at inngrepet i det hele tatt tilbys, og at jeg er åpen om usikkerheten som gradvis vokser frem. Vi har ikke gjort et poeng av min usikkerhet med en intensjon om å «utsette oss (seerne) for det samme», men nettopp for å belyse hvor sårbare selvbildene våre er og hvor lett det har blitt å kapitalisere på det.
Jeg er smertelig klar over at noen som aldri har hørt om underlivskirurgi før, nå vil forstå at det finnes et slags «skjønnhetsideal», selv for kjønnsorganet.
Dokumentaren kunne enkelt ha skånet mange ved å unngå de mest konkrete detaljene, mener Myhre. Jeg nekter å tro at ikke å vise frem detaljer som vinneren av en uhøytidelig vulva-skjønnhetskonkurranse på internett (som jeg for øvrig kommenterer at minner om et spedbarns underliv, hvilket man skulle tro var relativt avskrekkende) eller å sladde et klinikknavn (?) hadde endret det faktum at bare tematikken i seg selv uansett vil være «triggende» for noen.
En skulle tro denne problematikken var noe Linnéa Myhre ville kunne kjenne seg igjen i, ettersom det senest for to uker siden kom en kronikk i Klassekampen fra ei som bekjente at hun som anorektiker hentet inspirasjon fra Myhres roman Evig søndag, som blant annet handler om det vanskelige temaet spiseforstyrrelser. Dette til tross for at Myhre har vært bevisst på hvordan hun skriver om mat og kropp, og at bøkene ifølge forfatteren selv er «strippet for detaljer og triks».
Som programleder er det ikke min oppgave å si hva som er rett og galt. Derfor forsøker jeg å ikke være moralistisk eller ensidig fordømmende, men prøve å ta samfunnsutviklingen, men også kvinners komplekser, på alvor. Å vise forståelse for kvinnene som vurderer inngrepet, samtidig som man konkluderer med at det er verden og ikke oss det er noe galt med, tror jeg dessuten har en større preventiv effekt enn å bare moralisere. Jeg er smertelig klar over at noen som aldri har hørt om underlivskirurgi før, nå vil forstå at det finnes et slags «skjønnhetsideal», selv for kjønnsorganet. Noen vil for første gang begynne å tenke på hvordan de ser ut nedentil, også.
Dette kommer alltid til være en konsekvens når man tar tak i vanskelige temaer man helst ikke vil tenke på. Myhre trekker i sin kommentar avslutningsvis også frem episode 2 av Innafor, som tar for seg at unge selger kroppen sin via nettet – og opplyser om at hun tidligere den uken hadde fått «høre om en ung jente som hadde lyst til det samme, etter å ha sett hvor lett det var».
Jeg mener vi er tjent med en offentlighet der man tar i vanskelige problemstillinger til fordel for fortielse. Hvis man skal unngå å lage journalistikk om kontroversielle fenomener og skremmende tendenser for å skåne dem som potensielt lar seg inspirere, mener jeg at vi har tapt.
Emma Clare Gabrielsen er journalist og programleder for NRK-serien Innafor.