Annonse

Annonse

00:00 - 03. februar 2017

Metodedebatt eller grensepatruljering?

Kristin Buvik og seks andre forskere og personer innenfor akademia deler i Morgenbladet 13. januar sin bekymring for at forskere med tunnelsyn oppnår stor makt når ressurser til forskning skal fordeles. Bakgrunnen er at Pål Kraft, styreleder for Forskningsrådets program Bedrehelse 2016–2025, har gitt uttrykk for en avleggs, dogmatisk og ignorant holdning til kvalitativ metode i et intervju med tidsskriftet Rus&Samfunn. Basert på Krafts påstander er det lett å dele bekymringen. Positivismestriden var ikke over likevel, konkluderer Buvik og hennes medforfattere. 

Krafts noe unnvikende tilsvar i Morgenbladet 20. januar, krever en alternativ forståelsesramme. Dette er ikke primært en positivismestrid om ulike metoders fortreffeligheter eller tilkortkommenheter, men heller en strid om hvilke forskningsspørsmål som finansieres gjennom Forskningsrådets Bedrehelse-program og hvilke som ikke gjør det.

I sistnevnte kategori finner vi den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen som aldri realiseres fordi den utestenges av selve programutlysningen, eller i tildelingsprosessen. Når man for eksempel utlyser forskning på nye effektive måter å endre folks helseatferd på, får man knapt søknader med ambisjoner om å gi tykke beskrivelser av folks «helseulydighet». Men vi mennesker varierer nok en god del hva angår troen på skjebnen, Gud og vår egen evne til å kontrollere sykdom og død ved å følge Helsedirektoratets evidensbaserte anbefalinger. Det samme gjelder vår tillit til forskere, forskning og den stadig striere strømmen av påstander om hva forskning viser.

Der det tenkes likt, tenkes det gjerne for lite, sies det.

Slik tro og tvil varierer kanskje med hvor i landet man bor, hvor nært man lever naturkreftenes ubarmhjertighet, etnisk bakgrunn, alder, kjønn, eller for den del tidligere erfaringer med uflaks i helse og helsevesen. Slike spørsmål handler om hvordan folk, folkehelsepolitikkens målgruppe, lever sine liv. Og skal man undersøke dem nærmere kreves et vitenskapelig perspektiv- og metodemangfold langt større enn det Pål Kraft ser ut til å være tilfreds med.

Der det tenkes likt, tenkes det gjerne for lite, sies det. Epidemiologien har hatt sine åpenbare suksesser som produsent av kunnskap om folkehelseproblemer, årsakssammenhenger og intervensjoner. Men når Pål Kraft svinger sin pisk over kvalitativ metode en bloc og deler sine bedrevitenskapelige betraktninger om psykologi, står han i fare for å framstå som akademisk selvforsynt, ekskluderende og proteksjonistisk.

Forskere utenfor den epidemiologiske ramme med ambisjoner om å forvalte akademias kritiske mandat, leser neppe hans bidrag i denne debatten som en invitasjon til å søke. Slik kan hans akademiske grensepatruljering vise seg å være effektiv forebygging av perspektiv- og metodemangfoldet i kunnskapsproduksjonen om folkehelsepolitikk.

Rolf Markussen er førsteamanuensis ved UiT-Norges Arktiske Universitet.
Ger Wackers er førsteamanuensis, UiT-Norges Arktiske Universitet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Ideer

Den lille babyen fremstår psykologisk alene i verden, mens moren strever med sine egne tanker.